ALLGRØNN
Historikk
Arbeidsmetoder
Samarbeidspartnere
 Ondurdis-prisen


PROSJEKTER
Ressursbanken
Aksjonisthjelp

  
BRUK ALLGRØNN

Foredrag - Kurs
Utredninger
Byplanlegging
Aksjoner
Høringsuttalelser
Eiendomsutvikling

    
TEMA

Høyhus
  Økologisk byggeri
Arkitektur
Stedet

   
    
INNSPILL

Meninger
Ideer
Nettverk

 
    
In English
    
Til førstesiden




ALLGRØNN
Postadresse:
Parkveien 25
0350 Oslo

post@allgronn.org

Tlf: 92092522
 
 

 

 

 
I Gudbrandsdalen ligger
en historisk perle.
Vi valgte i 1990/1991 gjennom praktisk arbeide å inspirere til lokalt engasjement for stedet på et tidspunkt da få så slike muligheter. I dag fremstår Dale-Gudbrands Gard på det nærmeste ferdigrestaurert. Det nye bygget på tunet har vært drevet som gjestegård i noen år. Hundorp er et populært samlingssted for ymse kulturformål i Midt-Gudbrandsdalen. Flere kulturinstitusjoner holder til her.

Nå gjenstår å velge profil for nasjonal markering av stedet, som utvilsomt kan karakteriseres som  Gudbrandsdalens svar på Stiklestad.
 
Her finner du prosjektbeskrivelsen vår fra 1990-1991 som introduserte ny bruk av kulturstedet

 


100-års jubileum på Hundorp


GD: "Historien som ligger her, kombinert med
vår tid gjør at det er duket for de store tankene her. Det er duket for et kultur-sentrum, mente Okkenhaug, og omtalte Dale-Gudbrands gard som Gudbrandsdalens Stiklestad."   
 
Fra 100-årsjubileumsfesten 23.11.2002  

hun2.jpg (11869 bytes)

1000-årssted i Oppland fylke

Dale-Gudbrands Gard har seiret som konsept og ble fredag 11.6.99 kåret til Tusen-årssted i Oppland Fylke.

 

 

Stildebatt om restaureringen av
Einbusalen i Skrivargarden

Det ble en debatt om hvilke tidsepoker som skal vises på dette historiske sted. Kulturvandalisme, mente flere sørfrøninger om den pågående restaureringen av Skrivargarden på Hundorp, Dale-Gudbrands gard. Vi mente at Dale-Gudbrands Gard bør speile alle de epokene den har gjennomlevet. Her er noe av debatten i denne saken - som til slutt ble vunnet:
 
Momenter i saken om Einbusalen fra
Rasmus Stauri
 (Word-fil)     
 
Allgrønn mener om Einbusalen

 
Andre nettsteder relatert til Hundorp

The story of Dale-Gudbrand / From the Saga of Olaf Haraldsson
  
 
Hundorp har også sin egen hjemmeside


Daværende ordfører Torstein Rudihagen ble sur
Det kan oppstå vansker når
noen bryr seg fra "utsiden" 

 
Og denne web-siden kan være en påminnelse til Sør-Fron kommune om hvilke ideer og tanker det var som forløste begeistringen for Dale-Gudbrands Gard.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 
Dalegudbrands Gaard

Bjørn Hougen: 
GUDBRANDSÆTTEN PÅ HUNDORP.

slag.jpg (6362 bytes)

Fra heimskringlas saga om Olav den Hellige husker mange av oss Snorre Sturlasons spenningsfylte fortelling om Olavs erobrings-og kristningsferd ned gjennom Gudbrandsdalen. Kongen kommer fra Romsdalen til Lesja og Dovre, drar sørover og "kristner" dalen etter tidens skikk, og det vil si at går det ikke med det gode så brukes brutal vold, selv om kongen lar falle et hjertesukk om at "det er synd å skulle brenne en slik vakker bygd." - det er Lom det gjelder her. Ytringen gjør ærlig talt ikke noe større inntrykk på oss, vi kjenner vendingen i ulike varianter fra litt for mange situasjoner. Hele fremstillingen har i det første avsnitt så å si et litt konvensjonelt preg, men likevel ganske presis med hensyn på det rent topografiske.

Men fra det øyeblikk Dale-Gudbrand trer frem på skueplassen, får skildringen et ganske annet liv, på enkelte punkter mer virkelighetsnært, på andre mer utbrodert og fantastisk, ikke minst i den dramatiske slutteffekt, der det nok er enkeltheter som knapt står for en altfor nærgående saumfaring av moderne kildeteknikk. Men èn ting er sikker: Dale-Gudbrand må være en historisk person og ingen sagnfigur. Skalden Sigvat Torsson, som stod kong Olav særlig nær, nevner Gudbrand som Erling Skjalgssons jevnbyrdige. I et kvad om Erling sier han:

 

Jeg vet bare èn annen

Odinskjempe lik deg:

Han heter Gudbrand, og store

land den herren eier.

Det er meget viktig at vi har dette samtidige vitneprov ( selv om Sigvat i de få linjene som er bevart ikke nevner Gudbrandsdalen eller Hundorp), for selve skildringen senere har jo sine merkverdige sider, skjønt linjene som alltid hos Snorre er trukket klart opp. Jeg bare minner om hovedtrekkene: Dale-Gudbrand sender sin sønn Gudbrand for å stanse kongen, det blir en lite hederfull hærferd for sønnen som er fanget, men som får grid, kommer hjem og får rent ut sagt nokså grov kjeft av faren. Det ender så med tinget på Hundorp, som når sitt klimaks da solen renner og Kolbein Sterke gir Torsbildet et drabelig slag med køllen sin og i stedet for at guden kommer til syne er det alskens usselt og uappetittlig, men velnæret kryp som velter frem, og Dale-Gudbrand og hans folk bøyer seg for Olav og hans mektige gud.

Jeg vet ikke om Snorres fortelling om Dale-Gudbrand inntar en så bred plass i folkeskolens historieundervisning som den gjorde i min barndom - jeg vil snarest gjette på at den knapt gjør det. Nok av det, for oss eldre og vel for alle gudbrandsdøler, hører den til vår tidligste og kjæreste historiske barnelærdom. Personlig må jeg si at den fengsler meg like sterkt den dag i dag, om enn på andre premisser. Men hvorfor? En del av svaret er lett å gi: det er Snorres fortellerkunst på sitt beste, fortellingen har også sine humørfylte glimt og den gir en noe usedvanlig variant med originalt point - om historisk riktig eller sagndannelse skal være usagt - i de ellers stundom noe stereotype beretninger om kristning med vold eller lempe. Men i Olav den Helliges saga som helhet er beretningen et intermezzo, og Dale-Gudbrand selv glir ut av bildet like fort som han kom inn, det er ikke med ham som med flere andre som første gang skal nevnes mer episodisk, men senere kommer til å spille hovedroller i slutt-oppgjøret. Gudbrand er en engangsforeteelse. For så vidt kan man med noen rett si at denne del av Olavs-sagaen har større verdi for lokal- enn for rikshistorien. Men for dalens historie har den særlig verdi både i seg selv og ikke mindre på grunn av det arkeologiske miljø den kan knyttes til

Men før vi ser nærmere på det, vil jeg før vi inntil videre forlater Snorre nevne et trekk som setter hans skildring fra Gudbrandsdalen i et visst relieff. Det gjelder hans tilsvarende fremstilling om Valdres. Begge har det til felles at Snorre, islendingen for hvem båt og skip var en del av eksistensgrunnlaget både i fred og krig, lar skipene spille en større rolle enn rimelig er i østnorske innlandsdaler, det gjelder for øvrig Valdres i sterkere grad enn Gudbrandsdalen. Skildringen fra Valdres er heller ikke uten en viss topografisk *lokalkoloritt når man tenker seg at den er myntet på den øverste bygden Vang. Men det er påfallende at det ikke nevnes navn - hverken person eller gårdsnavn. Den relative fylde med navn fra Gudbrandsdal i rimelig topografisk orden, om enn med en eller annen mindre feil, øker unektelig fremstillingens troverdighet for Gudbrandsdalens vedkommende.

På Hundorp og grannegården i Sør-Fron ligger et felt av oldtidsminner som søker sin like i Gudbrandsdalen: 7-8 til dels svære gravhauger og to steinkretser, hvorav den frittliggende haugen ute på jordet med sin mektige og litt for tette krone av svære bjørker er den mest iøynefallende. Det er nok snarest den som er gjengitt på Gerhard Munthes tegning i Snorre, og kanskje er dette grunnen til at den nå kalles Olavshaugen. Noe gammelt navn er det sikkert ikke. Atskillig større grunn er det til å feste seg ved navnet Gudbrandshaugen, som er knyttet til en av de andre storhaugene. Første gang gravfeltet på Hundorp nevnes i litterære kilder er hos Gerhard Schøning fra hans berømte reise gjennom Gudbrandsdalen i 1775, som har gitt oss så mange nyttige opplysninger. Schøning sier her om en av haugene, hvis beliggenhet han angir så pass nøye at den stadig kan identifiseres, at den kalles Gudbrands-haugen, og Schøning gjør også oppmerksom på at den ikke kan være reist over den navngjetne Dale-Gudbrand, som jo hadde latt seg kristne.

Hvis nå denne opplysningen hadde stammet fra 1830-50 årene, hadde det ikke vært noen grunn til å feste seg ved den. I nasjonal-romantikkens tid var det jo litt av en motesak å knytte kjente personnavn fra sagn og saga til vakre gravhauger. Og folkelesning i vanlig forstand var Snorre ennå ikke i 2. del av 1700-årene. Schønings egen Snorre-utgave var et kostbart praktverk som aldri nådde ut i vide kretser, Jac.Aalls Snorre-oversettelse kom først i 1838, P.A.Munchs enda senere. Vel er det så at Peder Claussøns for sin tid fortrinnlige oversettelse, trykt i 1638 og opptrykt i 1757, hadde etter tidens forhold ganske stor utbredelse også blant bondestanden. Det er derfor mulig at det er via Snorre at Gudbrandsnavnet er knyttet til en av haugene, skjønt en helst da vil tenke at det ble den mest ruvende, den som senere er kalt Olavshaugen, som hadde fått den ære. Jeg tror faktisk at det er minst like stor mulighet for at vi har å gjøre med en navnetradisjon, som bærer fra den tid haugen ble reist.

Den kristnede Dale-Gudbrand kan, som alt Schøning gjorde oppmerksom på, ikke tenkes å være hauglagt på hedensk vis. Spørsmålet melder seg da om det ikke finnes noen annen mulighet for å slå bro mellom historiske, altså litterære kilder og arkeologi ved dette usedvanlig fine gravfeltet. Vel, noen muligheter finnes, store er de ikke, men la oss friste hvor langt de bærer. Vi fester oss ved at Dale-Gudbrands sønn også het Gudbrand. Det gir et vink om at det er et navn som er knyttet til ætten og at det kan ha vært andre Gudbrander i den før disse to. Likeså skal vi merke oss at selv om Gudbrand ikke er noe helt sjeldent navn, er det langt fra at det hører til de vanligste i sagalitteraturen. Før Dale-Gudbrand og hans sønns tid møter vi navnet Gudbrand 5 ganger i Snorres Heimskringla. To av dem, Gudbrand Kvite og Gudbrand Kula, har ikke noe med Gudbrandsdalen å gjøre. Om de tre andre som uttrykkelig nevnes å være fra Dalene, som det jo gjerne kalles, er 3 forskjellige menn, er derimot tvilsomt. Den første døl vi hører om er "Gudbrand herse nord i Dalene" som han kalles i Halvdan Svartes saga (Kap.2) som en av dennes motstandere. Vi merker oss at han er herse, som også Dale-Gudbrand senere var det.

Det er vel da sannsynlig at det er den samme Gudbrand herse som i samme maktkonstellasjon nevnes alt i Kap.1 i Harald Hårfagres saga. I Håkon jarls saga, Kap.4, hører vi så at Dale-Gudbrand kommer til Hedemarken for å treffe Håkon jarl og kongene Trygve Olavsøn og Gudrød Bjørnsøn. Etter Gustav Storms kronologi skal dette ha hendt i 967, mens tinget på Hundorp foregikk 1021. Tidsforskjellen er ikke større enn at det kan ha vært den samme Dale-Gudbrand, særlig når man tar hensyn til den sammentrekning av vikingenes kronologi som Halvdan Koht har tatt til orde for, og Gudbrand har jo på Hundorp-tingets tid en voksen sønn. Vi har altså før Dale-Gudbrands tid bare en helt sikker Gudbrand fra Dalene, og det er ikke uttrykkelig nevnt at han var fra Hundorp, som bare nevnes den ene gang i Snorre i forbindelse med tinget. For så vidt kan man si at vi ikke uten videre kan knytte den første Gudbrand ( eller eventuelt de 2 første ) til Hundorpætten og at vi her beveger oss på tynn is - og det skal villig medgis. Vi har alt nevnt at herseverdigheten er knyttet til dem begge.

Men først og fremst er det monumentene, de mektige gravhauger og steinkretsene som her veier tungt. Jeg skal ikke her komme nærmere innpå det flokete kapittel om steinsettingene. At de i somme tilfelle er gravanlegg ( det gjelder særlig de mindre ), er sikkert nok. Men flere trekk tyder på at de er knyttet til kultus og rettspleie. Nevnes bør det også at det i nærheten av den såkalte Olavshaug for ca. 40 år siden ble funnet en kvinnegrav fra om lag midten av 800-årene, med vakre forgylte bronsesmykker. Etter tids-forholdene kan det passe ganske godt å tenke seg at det er hustruen til den første Gudbrand herse som er gravlagt her. Og det er vel tenkelig at han selv er gravlagt i den haugen som bærer hans navn. Sikkert er det ihvertfall at et monumentkompleks som det på Hundorp forutsetter en sterk maktstilling, og at vi i dalen ellers ikke finner noe rimelig arkeologisk miljø for hersene med Gudbrandsnavnet. Det lar seg ikke nekte at vi bare vagt skimter og vet lite om det vi kunne kalle Gudbrandætten på Hundorp. Og jeg ber om ikke å bli misforstått når jeg sier at i min fantasi inntar, om enn på beskjednere plan, gravfeltet på Hundorp for Gudbrandsætten en lignende stilling som gravfeltet på Borre gjør for Ynglingætten i Vestfold. Og det er nok langt fra en tilfeldighet at samlingsnavnet Dalene en gang - nøyaktig når vet vi ikke - fikk høvdingnavnet Gudbrand som forledd. Den eneste av dalene som er sammensatt med et mannsnavn.