Ikke rør Einbu-salen på Hundorp Dale-Gudbrands Gard

Av Erling Okkenhaug, ALLGRØNN

Det er gått ti år siden vi tok tak i det som var igjen etter folkehøyskolen og begynte arbeidet med å synliggjøre hvilke kvaliteter som kunne videreutvikles på Hundorp. Siden den gang er stedet møysommelig bygget opp og reparert på og gården har blitt et viktig samlingsstedet for folkeliv i Midt-Gudbrandsdalen. Bestyrerparet tar vennlig imot til utallige møter og arrangementer.
De nasjonale visjonene for stedet er så langt imidlertid kun blitt en profilering gjennom kronprinsparets besøk i høst. Jeg ser med spenning frem til hva arbeidsgruppen kommer opp med av vinklinger og forslag til innhold som skal kunne begeistre ut over kommune- og fylkesgrensene.

Kulturminnevern er dessverre et stebarn i vår turbokapitalistiske tid og det er trist å oppleve at gode krefter blir satt opp mot hverandre i en helt unødvendig akademisk uenighet om tidsepoker og formidling. Det er trangt nok som det er i velviljens marginale verden.

Bygningene på Dale Gudbrands Gard forteller om mange epoker i stedets historie. Det ville være svært beklagelig dersom man fjerner eller forandrer på elementer som i særlig grad gir stedet en original profil. Einbu-salen er et originalt rom, en sjelden unik og rar sal.

Jeg var elev ved Folkehøyskolen i 1969/70 og Einbu-salen var et av rommene som gav oss elever følelsen av å gå på en skole med historiske linjer. Jeg husker bl.a. at lysbildekåseriet med nordsjøflyveren Trygve Gran ble vist i dette rommet.

Diskusjonen om bevaring av salen er mer enn elev-nostalgi. Jeg synes de ansvarlige for denne ideen vil fjerne en mulig kvalitet i et fremtidig totalkonsept ved å ødelegge veggdekorasjonene. Disse er malt for dette rommet og vil være fremmedelementer alle andre steder på gården. Som et fremtidig besøkssenter må Dale Gudbrands Gard by på så mye som mulig av stedets historie med fantasi og innsikt i hva som begeistrer besøkende.
I anstendighetens navn, kopier av silketapeter fra forrige århundre finnes mange steder rundt om i landet. Sorenskriveren selv er visstnok død, så så autentisk kan ikke bygningen bli.  

PS. Hvis man virkelig brenner av fantasi og virkelyst burde man i stedet gjøre noe med de gresselige pastellinteriørene i gjestegården.