|
|
||
|
MUSIKKEN FILMEN FOLKS VÆREKRAFT OM VÆREKRAFT ARRANGEMENTER Tilbake |
||
|
|
Heidegger vil vise oss at vi ikke kan være metafysikere uten først å ha plassert angstens stadium” en levende og opprivende følelse av det prekære og utsatte i den menneskelige eksistens.
For å komme til denne
værensintuisjonen er det forskjellige veier
eller tilnærmelser. Ingen er fastsatt på forhånd ingen er mer
legitim enn den andre: nettopp fordi det ikke dreier seg om en
rasjonell analyse eller induktiv eller deduktiv fremgangsmåte,
men om en intuisjon som er et primært faktum…..det at! Gabriel Marcel skjelner mellom problem og mysterium. Vitenskapen beskjeftiger seg med problemer med noe som stilles foran oss som et objekt, en gjenstand, det være seg død eller levende, en stein eller et menneske. Men den menneskelige eksistens som opplevd virkelighet, den som uttrykkes i setningen ”jeg er til”, lar seg simpelt hen ikke gjøre til objekt. Den lar seg ikke ”reifisere”. (J.fr, Schibbye). Objektivitet kan her være et uttrykk for et forsøk på å unnfly en virkelighet som ikke lar seg erkjenne uten engasjement.
I sitt essay ”konkrete
tilnærmelser til det ontologiske mysterium” forfølger Marcel sine
refleksjoner over objektivitet og eksistens videre. Han ser her
saken i sammenheng med visse dominerende tendenser i den moderne
sivilisasjon, fremfor alt utviklingen av teknikken, teknokratiet og
byråkratiseringen. Mennesket betraktes mer og mer under synspunktet
funksjon. Han satte de to begrepene ”være” og ”funksjonere”
opp mot hverandre og viser hvordan menneskets eksistens eller væren
i stadig høyere grad identifiseres med dets funksjoner og hvordan
mennesket på denne måten gjøres fremmed for seg selv. Det vesentlige ligger i selve følelsen for det ontologiske mysterium. Opplevelsen av det ontologiske mysterium er i følge Jacques Maritain den nødvendige forutsetning for all filosofi, teologi og psykologi. ”En filosofi som ikke har sans for dette mysterium er overhodet ingen filosofi”. Men den er på ingen måte forbeholdt filosofene. Vi møter den hos barn, kunstnere og hos elskende mennesker! I Jean Pauls Sartres selvbiografi, hvor han forteller om en barndomsopplevelse som han ikke kunne glemme, en morgen da han plutselig liksom i et lynglimt ble vàr seg selv, fornemmet seg selv som noe realt værende, m.a.o. som en ontologisk realitet: ”jeg er”….mitt jeg hadde sett sig selv for første gang, og for alltid. Jacques Maritain forteller om voksne som har opplevd det samme, en plutselig intuisjon av deres værens realitet…en maktfull intuisjon, hvis voldsomhet skremte dem og som for første gang gav dem kunnskap om en absolutt metafysikk. J.fr den fortapte sønn: ”Han kom til seg selv og ville hjem til faderhuset. Maritain nevner også øyeblikk da han selv har hatt denne uforglemmelige intuisjon, ”de uforlignelige øyeblikk” da man blir seg bevisst ikke bare sitt eget jegs realitet, men da også tingene omkring en likesom forteller en at de er til, ofte de aller ubetydeligste ting, et gresstrå, en blomst. Av og til sammenlikner han opplevelsen med et sjokk eller med en plutselig oppvåken, men legger vekt på sinnets renselse en ”purification” som forberedelse til at intuisjonen av den ontologiske realitet finner sted. Det gjelder å skape en indre stillhet, så man kan lytte og høre det som alle tingene ”mumler”. J.fr Markveien hos Heidegger. Magnar Øye (2008)
|
|
