MUSIKKEN            FILMEN            FOLKS VÆREKRAFT            OM VÆREKRAFT            ARRANGEMENTER                            Tilbake

Lisa Bonnár, sanger og pedagog:
 
Kjernen i livsstrømmen

Min vidunderlige datter Tara på snart to år er for meg selve personifiseringen av denne fascinerende kraften, fra hun våkner om morgenen med et hikst over å se en måke fly forbi soveromsvinduet, til hun legger seg om kvelden etter å ha danset med ene benet strakt opp i været til snøhvit og de syv dvergers festsang.
 
Hun har et glimt i øynene som viser meg lag på lag av generasjoner som har eid dette drivet etter å utforske og som fører menneskeheten videre, men den viser også en tidløs kilde som næres ved indre ro, glede og tilstedeværelse. Det er en kraft uten streben og ambisjoner, en kraft som bare er -  riktignok med et iboende, paradoksalt driv slik jeg ser det, fra mitt begrensede menneske-perspektiv.

Jeg kjenner naturlig nok på denne kraften i meg selv hver dag. Den minner meg på at jeg ikke må bli for opptatt med hverdagstankene som tar fokuset bort fra de viktige områdene i livet. Værens kraft er en kraft som jeg kan hente frem når det virkelig trengs. I gitte situasjonene blir jeg alltid overrasket over hvor sterk den er. Den går fra å være et stille tjern på Hedmarken til å bli Vøringfossens tvillingsøster på noen få sekunder.

Jeg sier Værens kraft, fordi det er fra Væren alt liv henter sin styrke. Det er alt livs felles kilde, som forener oss og gjør oss samtidig sårbare, for forbindelsen kan også bli brutt. Og det vet vi. Det vil si, forbindelsen blir brutt i den forstand at kroppene våre ikke  har tilgang til denne kraften i evig tid. Kroppen dør.
Dette er også et hardt faktum å svelge for de av oss som identifiserer seg veldig med den fysiske kroppen.

Jeg har  til gode å erfare hvordan værekraften føles uten kroppens maskineri, men som kjent kan ingen energi opphøre.  Den går bare over til en annen form, så jeg prøver å forsone meg med den tanken, og det gjør dødsangsten mindre.  

Jeg vet også at huset jeg bor i vil overleve meg, men den har ingen værekraft slik jeg ser det. Det er tingenes triste skjebne. 

Så kikker jeg igjen på min vidunderlige datter Tara og får et glimt av uendeligheten - i kjærlighetens kraft. Det gjør god-vondt å kjenne på den. Værekraften føles da mer nøytral. Eller kanskje det bare er to sider av samme sak?