MUSIKKEN            FILMEN            FOLKS VÆREKRAFT            OM VÆREKRAFT            ARRANGEMENTER                            Tilbake

Hans Kolstad, professor i filosofi

Anne Margrethe benyttet begrepet tillit som et sentralt ord når hun skulle beskrive værekraft.

Selv om det i vanlig språkbruk ikke er stor forskjell mellom bruken av ordene tiltro og tillit, synes de ved nærmere ettertanke å betegne to diametralt motsatte forhold. For en første tilnærming til ordet tillit kan det være på sin plass å ta utgangspunkt i dette skillet. La oss da innledningsvis si at tiltro, som er etymologisk beslektet med begrepet kreditt (latinsk credere = stole på; ”gi kreditt” betyr altså å stole på), stadfester et forhold av forpliktelse mellom en som er forpliktet, og en som forplikter, og markerer den sterkeres posisjon vis-a-vis en presumptivt svakere motpart. Det spiller her ingen rolle hva som er forpliktet, i alle tilfelle dreier det seg om et engasjement som den svakere parten inngår overfor den sterkere. Tiltro markerer i denne sammenhengen nærmest ”jeg stoler på at du lever opp til de forventninger som jeg gjør meg om deg”, eller at ”du er verdig til den forhåpning som jeg har til deg”. Tiltroen markerer altså et utvendig, sosialt forhold. Ført til sitt ytterpunkt fører hva vi her kaller tiltro, til et ytre maktforhold hvor den ene parten gjøres avhengig av den sterkere, noe som kommer frem i tanken om at den forpliktede bare har verdighet i den grad han lever opp til den tiltro (eller forventning) som blir ham vist. Her blir hans moralske karakter avhengig av et ytre forhold, nemlig den annens eller de andres bedømmelse av ham.

Noe helt annet innebærer begrepet tillit. Her er forholdet snudd rundt. Tillit markerer den underlegnes posisjon vis-a-vis den annen (de andre). Her er det ikke tale om et forhold av forpliktelse. Tilliten overskrider ethvert slikt ytre, sosialt forhold. Tvert imot utspiller tilliten seg på det indre planet. Det er i denne betydningen at man kan si at tilliten åpenbarer en eksistensiell dimensjon. Å vise tillit betyr nærmest at jeg legger hele min skjebne i den annens hånd, kort sagt at jeg så å si sjelelig blotter meg for den annen. I dette forholdet kommer min sårbarhet til syne. Det dreier seg her ikke om den sårbarhet som Levinas har utformet sin filosofi om, i.e. sårbarheten som ligger i den Annens ansikt, men mer om en appell som utgår fra meg til den annen. Denne appellen er på samme tid en passiv og stum påkallelse og en aktiv utfordring.

Av hvilken natur er så denne sårbarheten, som utgjør både en påkallelse og en utfordring, og som kommer til syne som tillit i forhold til den annen?

For å besvare dette spørsmålet må vi skjelne mellom grader av nivåer av tillit (eller av sårbarhet), idet vi går fra den mest overfladiske til den dypeste form for tillit. Vi vil da se at etterhvert som vi forflytter oss fra det overfladiske til det dypere i vår bevissthet, blir tilliten konstituerende for personligheten, moralen og muligens også for forholdet til Gud.

På et første nivå vil vi finne en slags ”overfladisk” form for tillit, det vil si en situasjonsbetinget tillit, hvor subjektet overgir seg til en annen med hensyn til et spesielt spørsmål eller et avgrenset forsett som det er maktpåliggende for det å realisere. ”Maktpåliggende” må her forståes eksistensielt. At det dreier seg om en avgrenset interesse, betyr ikke at den ikke er viktig for personligheten. Men det dreier seg om en interesse som er relativ til omstendighetene, eller rettere sagt, om en sårbarhet som er bundet i tid og rom.

På et dypere plan overgir subjektet seg til den annen i absolutt forstand. Det er hele personligheten som subjektet her legger i vektskålen. Hva det står om, er altså subjektets egen væren. Man kan her tale om en absolutt sårbarhet (hvis man i det forrige tilfellet kunne tale om en relativ sårbarhet). Gjennom denne tilliten lever personligheten ut de dypere sider av seg selv, og i den grad denne tilliten bekreftes av den annen, realiserer personligheten seg selv, det vil si den utvikler seg og blir til noe mer enn hva det var for et øyeblikk siden: I denne prosess lutres og berikes sjelen.

Å engasjere seg i et tillitsforhold på disse premisser er en utfordring for sjelen. Det dreier seg nesten om å kaste seg ut på de berømte 20 000 favners dyp som Kierkegaard skriver om: Idet man viser tillit, er det ingen vei tilbake annet enn gjennom sårbarhetens åpne sår. Blir denne tilliten besvart, løftes derimot sjelen, ja, eleveres. Den besvarte tillit innebærer en ny gjenfødsel.

En slik dypere eksistensiell tillit har også en moralsk konsekvens. Tilliten utfordrer den annen som etisk person. Igjen dreier det seg ikke om den Annen slik Levinas formulerer ham/henne, hvor det er tale om den Annen som konstituerer den underkastedes subjektivitet. I tillitens tilfelle er det jeg som påkaller og utfordrer den annen, derved blir den annen underkastet jeget samtidig som det vinner sin moralske identitet og subjektivitet i og med denne underkastelse.

På begge sider av relasjonen den sårbare – den annen er altså tillitsforholdet forankret i det personlige og eksistensielle. Men kan man også tenke seg en tillit som overskrider eksistensen, det vil si som går ut over transcenderer den?

En slik transcendens kan bare forståes som en transcendens i retning av Gud. Tilliten er med andre ord en appell til Gud og en søken etter det uendelige. Er det da i det menneskelige, ja i det alt for menneskelige behovet for tillit at man må søke opprinnelsen til tanken om det hellige? Blir da Gud her i siste instans til den som bakenfor og over den annen garanterer for at vår tillit blir bønnhørt?

Mer fra filosofen Hans Kolstad på www.besinnelse.no