|
|
||
|
MUSIKKEN FILMEN FOLKS VÆREKRAFT OM VÆREKRAFT ARRANGEMENTER Tilbake |
||
|
|
For meg blir det ”potensialet” i det å eksistere, og temaer rundt alt som kan styrke det. Kimen som sås i jorden gjennom frøet, og skapelsesprosessen som fører til mennesket, har like behov for at ”kraft” skal bli til. Kraften genereres gjennom optimale vekstforhold for de ”evig vandrende” gener. Frøet spirer best i luftig og fuktig jord, slik at røttene når dypt og får godt tak. Da kan planten hente fukt når det er tørt og holde stand når det stormer i dens krone. Disse forutsetningene, sammen med et næringsrikt jordsmonn, gir en ”værekraftig” plante. Plantene er ekstremt mangfoldige gjennom utallige visuelle utrykk og individuelle vekstbetingelser. Noen skal ha mye lys og noen lite, noen mye vann og noen lite. Alt etter de forutsetninger miljøet gir, vil plantene trives på ulike steder. For menneskets vil paralellen være at ulike ”miljøer”gir ulike forutsetninger for ”værekraftens” potensiale. Det ”intrauterine” miljøet i mors mave er ”værekraftens” vugge. Her gis chromosomenes DNA fritt spillerom for optimal vekst. Optimale forhold under ”ruge fasen” gir maksimalt potensiale for det enkelte individ. En glad og ”sunn” mor gir det beste vekstpotensiale for menneskebarnet. Under ”sunn” forstås en mor som kan formidlet intuitiv trygghet, sunn næring (lite gift) og representere forventningsfulle omgivelser for barnet. Dette gir optimale vekstforhold for ”værekraften”. Metaforen for dette begrepet kan være ”batteriet”. Man fødes som et lite batteri med liten ladekapasitet. Ladefeltet er innenfor mors armlengde. Kommer barnet utenfor dette, piper det snart for mer ”lading”. Barnet trives best ”plugged”. Ettersom det vokser kan det være stadig lengre ”un-plugged”. Med tiden øker størrelsen på batteriet, og med den ladekapasiteten. Alle batteriene ligner på hverandre, men hvor ”ladet” batteriet er vises ikke utenpå. Er man heldig og får gå ut i livet med maks lading på batteriet, ja da har man maks ”værekraft” med på veien. ”Værekraften” er noe jeg tror barnet får med seg som en mer eller mindre tidligdefinert størrelse. Det er ikke noe som lett kan erstattes senere. De 3 første leveårene tror jeg er de viktigste. I bunnen ligger selvsagt ”ur-kraften” som vi kaller ”kjærligheten”, ”værekraftens mor”. Vår tilgang til denne kosmiske energi, kjærligheten, gir på mange måter potensialet i det enkelte liv. Dette har ikke nødvendigvis betydning for hvor langt man bringer det i livet, og hvilke materielle mål man kan nå, men først og fremst om man får levd ut sitt fulle potensiale på det personlige plan. Evnen til å ha det godt med seg selv, en indre dypere balanse som gjør livet enklere og mer friksjonsfritt, forenkles av tidlig tilgangen på rikelig ”kjærlighet”. Enkel kontra komplisert ”software”, kommer til utrykk gjennom tilpasningsdyktighet kontra avvik og tilpasningsproblemer. Får man startproblemer kan man ”suge til seg” litt kjærlighet her og litt der, for så å foredle dette og omsette det til ”værekraft”, om enn på en adskillig mer krevende måte. Personlig tro og selvutvikling av ulike slag, kan bringe inn forsterkende elementer i den ”indre tilværelsen” og dermed styrke ”jeget” som jo er forutsetningen for å kunne ”være”. ”Værekraftig” er en person som har fått tilgang på ”indre energi” i en slik målestokk at de fleste utfordringer i livet vil kunne ses som overvinnelige og man blir ”motgangsdyktig”. ”Værekraft” og ”motgangsdyktighet” blir beslektede begreper som sier noe om den enkeltes evne til å takle sine utfordringer i livet. For troende individer blir det slik at den ”frie vilje” får litt større armslag når ”værekraften” er stor. Den frie vilje er selve kjernen i det personlige indre, selvet, som beveger seg i ”værekraftens” korridorer, ubundet av fysiske lover og begrensninger. Slik vil man til tross for sykdom og store handikap,kunne opprettholde en fullverdig åndelig kraft som farger og preger et fullverdig indre. Man kan sågar se for seg en forsterkning av det indre som kompensatorisk kraft forårsaket av organisk svikt på ulike områder. Avslutningsvis vil jeg derfor hevde at livet derfor kan leves fullverdig til tross for de avsindigste begrensninger i mulighetene for ”normal” livsutfoldelse. Man kan ikke ”knuse” et ”værekraftig” individ, man kan kun endre dets betingelser inntil døden befrir, og ”værekraften finner sin mor”
|
|
