|
|
|
Erling Okkenhaug - mentor og leder av Allgrønn,
forum for humanøkologi
Et paradoks for meg
For meg kan værekraft forklares med at jeg klarer å holde meg fast
når kreativiteten og prosjektene fører ut på ville og
nødvendige veier. Bob Dylan sa at det å skrive var som å ri en vill
hest. Det var om å gjøre å ikke ramle av. Jeg kjenner meg igjen i
dette.
Jeg hadde gleden av å samarbeide med Anne Margrethe i flere år og
hun hadde omsorg for min værekraft. Jeg lærte noe av henne som jeg
ikke har vært i nærheten av før. Nemlig at også jeg har den tråden
inne i meg som jeg kan holde meg fast i hvis ytre ting presser på.
En streng jeg kan stole på.
Paradokset blir ubalansen mellom VÆRE og GJØRE. For å fortelle om
værekraft må jeg jo foreta meg ting, GJØRE. Er det da et håp oppi
all denne gjøringen om å finne en flik av ro?
Det å skape er for meg å slippe meg selv. Det å få lov til å ha et
fokus i ingenmannsland der idéene er større enn meg selv er den
egentlige ro. Det kan være med kamera, med notatblokk eller i
samtaler. Plutselig oppdager jeg at det har gått flere timer og jeg
har bare VÆRT.
Tiden vi lever i nå ber ydmykt om BÆREKRAFT. Klarer vi å
forholde oss til utfordringene uten å styrke det åndelige
immunapparatet? Hvor skal vi hente krefter?
Å sitte å gruble på hva værekraften er forvitrer selve opplevelsen.
Jeg er usedvanlig heldig der jeg noen ganger klamrer meg fast til
denne værekraft-tråden. Problemer og utfordringer blir ikke
mindre krevende, men de får liksom
ikke tatt rotta på meg.....
|
