“Vindu mot Oslo” kan gi en levende bydel på Tjuvholmen.

 
Av Arne Sødal og Audun Engh.

De åtte forslagene for Tjuvholmen er fremlagt, og talsmenn for samtlige hevder at deres prosjekt vil gi Oslo nye og etterlengtede urbane kvaliteter. Et nærmere studium av prosjektene viser imidlertid  at de fleste lider av samme svakheter som Vestbane-forslaget: De er basert på gigantiske enkeltbygg  og etablerer ikke en bydel med gater og kvartaler slik vi kjenner det fra Oslos mest populære eldre byområder. De planlegges som ett stort byggeprosjekt. Selv om noen av dem er forsøkt brutt ned med variert design,  får de likevel preg av monotone drabantbyer. Resultatet kan bli en kombinasjon av kjempebygg og store fellesarealer som vil virke fremmedgjørende på mennesker som forviller seg til bydelen.

Det er f.eks. vanskelig å følge Niels Torp når han hevder at han har tegnet by, ikke drabantby. Torps lamellblokker i vifteform ytterst på odden har et typisk drabantbypreg. Blokkene ligger an til å bli en ghetto for de priviligerte. Slik bebyggelsen er utformet kan de attraktive friområdene mot vest i praksis bli privatisert for beboerne.

Skal  man få  en levende, human bydel med intime gater og plasser og mangfoldig bebyggelse på Tjuvholmen, må visse betingelser oppfylles: For det første må byplanen legge til rette for en slik byform. For det andre må gjennomføringen involvere et tilstrekkelig antall aktører. Det er i strid med idealet om en mangfoldig by å la en utbygger og noen få arkitekter dominere en hel bydel. Dette er den største svakheten ved konkurranseformen på Tjuvholmen.

Forslaget “Vindu mot Oslo” fra bl.a. Arcasa Arkitekter skiller seg ut i et slikt perspektiv. De viser en bydel og en plan som kan gi grunnlag for gode urbane kvaliteter: Et fleksibelt gatenett med smale gater oppdelt i mange små kvartaler og en bebyggelse på åtte etasjer. Prosjektet viser at kvartalsstruktur kan gi høy utnyttelse uten at man må bygge høyt. Vi kan få noe Oslo mangler, et intimt “Gamle Stan” ved sjøen i moderne variant. Det man savner i “Vindu for Oslo” er en “grønn lunge” som kan fungere hele året. Ett av de indre kvartalene bør derfor erstattes av en skjermet park. 

Den urbane strukturen gjør at “Vindu mot Oslo” er det prosjektet som gir best grunnlag for en åpen prosess der mange  aktører og arkitekter trekkes inn. Strukturen åpner for en mangfoldig bydel med tydelige offentlige byrom som hele byen kan bruke. Riktignok har forslagsstillerne tegnet enhetlig arkitektur for hele området, og her er det lite mangfold å spore. Men det er ingen grunn til å basere seg på at bebyggelsen til slutt skal bli seende slik ut. På dette tidlige stadium er det først og fremst byplanen som er viktig. Den setter rammen for alt som senere skal skje.

Den store fordelen ved “Vindu mot Oslo” er at kvartalene kan deles opp i tomter for individuelle bygårder tegnet av forskjellige arkitekter innenfor visse gitte rammer. Dermed kan bydelen ved ferdigstillelse få minimum 30-40 enkeltbygg og gjerne like mange arkitekter og gårdeiere. Tjuvholmen kan dermed bli et verksted for nyfortolkning av av den tradisjonelle bygården utfra vår tids behov. Bygården setter sitt preg på hele det gamle Oslo, og en Tjuvholmen-utbygging basert på moderne bebyggelse i denne skala vil knytte fortid og fremtid sammen.

Det er Oslos besluttende myndigheter som må stille krav om en slik prosess, og de kan se til Berlin for inspirasjon: Når Berlins myndigheter selger en stor tomt til en utbygger, er det vanlig å kontraktsfeste at kjøper skal lage en samlet plan for området med klare rammer for bebyggelsens form og karakter. Men deretter må kjøperen videreselge det meste av  området til flere andre utbyggere.

Samtidig er Berlins myndigheter ikke redde for å stille krav til arkitekturen for å sikre et helhetlig bybilde: I de gamle sentrumsområdene er det krav om at nybygg skal følge kvartalene og ikke ligge på kryss og tvers. Gesimshøyden er begrenset til 22 meter og det skal være natursten i fasaden. Mange stjernearkitekter har klaget sin nød over disse reglene, men de har ikke sluppet unna.

Drivkraften bak en slik prosess må være ønsket om en byutvikling preget av hverken ensformighet eller kaos, men mangfold innen en helhetlig urban ramme.

Et annet viktig aspekt er den sosiale sammensetningen på Tjuvholmen. Skal man unngå en ghetto for de rike, må krav om en høy boligandel og sammensatt befolkning nedfelles  i rammebetingelser for utbyggingen. I USA har byplanleggere tilknyttet bevegelsen “New Urbanism” utviklet regelverk som pålegger utbyggere å produsere boliger for både fattig og rik i samme bydel. En mulig modell er å betinge at en andel av boligene skal leies ut rimelig for en periode på f.eks. 20 år.

Etter konkurransen om Vestbanen er det grunn til å rette et kritisk søkelys mot juryens rolle I store utbyggingssaker. Arkitektmedlemmene i juryer er ofte rekruttert fra et ganske lite miljø der bestemte faglige teorier dominerer. Arkitekter med klare meninger om hva som er relevant estetikk vil ha en tendens  styre juryens konklusjoner. Ikke-arkitektene nøler ofte med å opponere mot “ekspertenes” preferanser. Utfallet kan bli på tvers av både befolkningens ønsker og økonomiske realiteter

Når det gjelder Tjuvholmen er det vedtatt en beslutningsprosess der juryen bare er en av fire parter. Utbyggere er med fra starten og sikrer økonomisk realitetssans i prosjektene. Etter at folk flest har sagt sin mening skal juryen vurdere forslagene. Til slutt tar bystyret den endelige avgjørelsen.

Skal det ha noen hensikt å spørre byens befolkning, må dette innebære at bystyret står fritt i forhold til juryens innstilling. Juryen bør derfor se det som sin viktigste oppgave å klargjøre de forskjellige prosjektenes særpreg og kvaliteter. Selv om juryen anbefaler ett forslag må Bystyret kunne velge folkets favoritt fremfor juryens, eller et tredje forslag dersom en helhetlig vurdering av byens behov tilsier det. Bystyret kan også avvise alle forslagene, eller velge ett prosjekt men forutsette endringer både når det gjelder utforming og gjennomføring. I sitt vedtak om Bjørvikautbyggingen la Bystyret på eget initiativ inn en rekke betingelser for å sikre en bærekraftig byutvikling.

Den åpne debatten om Tjuvholmen og bystyrets endelige ansvar er et stort fremskritt i forhold til den detaljstyrte Vestbane-konkurransen. Svakheten er at man også på Tjuvholmen har satset på ett gigantprosjekt. Våre folkevalgte bør sørge for å korrigere kursen på dette punkt. Både for Tjuvholmen og senere faser av Fjordbyen kan en human og inkluderende byutvikling fremmes ved at det først vedtas en overordnet plan for området, og deretter sørges for at flere utbyggere og arkitekter slipper til.  “Vindu mot Oslo” er det prosjektet som er best egnet for en slik prosess på Tjuvholmen.