|
Vestbanen: Oslofolk betakker seg for å være laboratoriemus i Rem Koolhaas` urbanistiske eksperiment. Audun Engh: Arkitektkonkurranser: Aldri mer Vestbanen?Byrådet i Oslo ønsker å fjerne kommunale etatsjefer og folkevalgte fra juryer i arkitektkonkurranser. Dette er et positivt tiltak. Vi vil ikke få en ny vri på Vestbanekonkurransen der ordføreren var invitert til å være jurymedlem, åpenbart med den hensikt å forplikte kommunen. Men det er også andre alvorlige svakheter ved konkurranseordningen. Arkitektkonkurranser har lite med demokrati å gjøre. Altfor ofte ser vi at folkevalgte ved å gripe til konkurranser fraskriver seg ansvaret for viktige avgjørelser om stedutvikling. Konkurranser styres av et program, og det er gjerne formulert utfra en parts særinteresser. Alle konkurranser vinnes av juryen. Den er regelmessig dominert av arkitekter oppnevnt av Norske Arkitekters Landsforbund, supplert med representanter for utbygger. Ofte bestemmer også utbygger hvilke arkitekter som skal få delta i konkurransen. Kontrollen er gjennomgripende, og resultatet deretter. På Vestbanen ble alle disse styringsmetodene tatt i bruk. En rekke sider ved dette systemet bør ses på med kritisk blikk: - Hvordan skal det unngås at arkitektkonkurranser gir et resultat på tvers av befolkningen og de folkevalgtes ønsker? I dag ser vi ofte resultater som først og fremst er preget av utbyggers interesser og det som er "gyldig" smak denne sesongen blant endel sentralt plasserte arkitekter. - Hvordan sikre at arkitekter med ulike faglige holdninger utpekes? Bør arkitektene og NAL generelt få en mindre sentral plass i juryene? Det er velkjent at arkitektmedlemmene i kraft av sin fagkunnskap har en tendens til å dominere juryarbeidet. - Hvilke andre grupper kan komme inn som jurymedlemmer når kommunale representanter forsvinner? Det er behov for annen innsikt enn den arkitekturfaglige når våre bygde omgivelser skal utformes. Menneskevennlig stedsutvikling er et resultat av helheltig tenkning. De folkevalgte vil stå friere når kommunen ikke deltar i juryen. Det blir lettere å avvise resultater som er i strid med overordnede målsettinger for en bærekraftig byutvikling. Men i praksis er det ofte svært vanskelig i å snu når det først foreligger et vinnerprosjekt. Et eksempel på dette er problemene med Vestbaneutbyggingen. I programmet for Vestbanekonkurransen, utformet av Statsbygg, het det at arkitektene ikke skulle legge vekt på å tilpasse nybygget til den fredede stasjonsbygningen. Dette var i tråd med endel arkitekters ønske om "kontrast", men åpenbart i strid med både kommunens og Riksantikvarens ønsker for stedet. De folkevalgte og Riksantikvaren krever nå så store endringer at man kan spørre om det lenger dreier seg om vinnersprosjektet. Arkitektene prøver selvsagt å beskytte sine kreative hovedgrep. De har allerede antydet å trekke seg om endringene blir for store. Mange mener det beste vil være å starte forfra på Vestbanen, mens andre frykter at det vil medføre utsettelse av byggestart. Kommunen kan unngå slike problemer ved å fastsette premisser for arkitektkonkurranser før de utlyses. Viktige forhold som utnyttelsesgrad, prinsipper for byformingen (f.eks. kvartalsbebyggelse fremfor blokker og høyhus), blanding av boliger og næring og tilpasning av nybygg til eldre bebyggelse bør være avklart på forhold gjennom en åpen og offentlig prosess. Man bør i større grad skille mellom byplanlegging som en demokratisk prosess, og arkitektur som kreativ utforming av enkeltbygg. På Vestbanen ble dette blandet sammen, vi står overfor et iherdig forsøk på kunstnerisk nyskapende byplanlegging. Mange Oslofolk betakker seg for å være laboratoriemus i Rem Koolhaas` urbanistiske eksperiment. En praktisk løsning på disse utfordringene vil være å arrangere såkalte "charetter", basert på metoder utviklet i USA. Dette er workshops på 3 - 5 dager med deltakelse av alle involverte parter og full offentlighet. Gjennom samarbeid avklares de overordnede planer for et byutviklingsprosjekt. Man kan også unngå krig mellom utbyggere og naboer. Deretter kan det arrangeres arkitektkonkurranser for viktige enkeltbygg basert på de vedtatte rammebetingelsene. Med en slik fremgangsmåte hadde vi idag trolig hatt et Vestbaneprosjekt som Oslos befolkning kunne slutte opp om.
|