Gjenreisning: Lytt til folket!

Av Arnstein Arneberg

Kjære borgere av byen som i generasjoner har forsynt landet med arkitekter som har gjort sitt ytterste for å viske vekk alt som smaker av tradisjon og  stedlig byggeskikk: Hold arkitektstanden på god avstand når det skal bygges nytt etter den sørgelige brannen! Og for å være helt trygge, lytt til riksantikvaren med den aller største skepsis i en prinsippsak som denne!

Som den eneste av de totalitære ideologier som overlevde det forrige århundre, har den modernistiske arkitekturen gått eneherskende inn i dette. Når det snakkes om arkitektkonkurranser, høres det jo tilforlatelig og demokratisk nok ut. Men arkitektkonkurranser i vår tid er aldri demokratiske ettersom forslag basert på tradisjon og  gammel byggeskikk ikke har større sjanse enn en snøball i helvete. Vær oppmerksomme på at hvis det blir lukket konkurranse, så vil samtlige inviterte arkitektfirmaer være svorne modernister, ref. Vestbanen og Tjuvholmen i Oslo. Og uansett lukket eller åpen, vil juryen være utpekt av og besatt av modernister. Vær advart!

På TV branndagen uttalte riksantikvaren seg på en måte som vanskelig kunne tolkes annerledes enn at han ønsker seg nye bygninger i samme format som de gamle hadde men for all del ikke i samme formspråk. Nettopp gjenkommet fra en rundtur til tyske byer fra Dresden og nordover til Østersjøen (gamle østsone-byer) for å lære litt om byutvikling slik tyskerne praktiserer det, kan jeg forsikre at om tyske bypatrioter i en tilsvarende historisk tysk by ville gjenreist de åtte nedbrente gårdene slik de sto til alles glede. I Dresden skal den enorme domen som i 50 år var en haug av stein og skrap opp og stå som ny i 2006. I Berlin går man snart i gang med gjenreisningen av det kongelige slott som det ikke er en stein igjen av.

Et prinsipp som følges strengt i den nye hovedstadens sentrumskvartaler går ut på å opprettholde gamle tomtegrenser for å unngå ensartete, lange fasader. To bombete nabotomter kan ikke slås sammen. Det kan ellers være verd å merke seg at den aller siste store utbygging som gjenstår i sentrum av Berlin vil bli oppført i formspråk som henter alle sine forbilder fra siste del av 1800-tallet. Et bilfritt område som vil dekke to store kvartaler blir nå tegnet i et tysk/italiensk/amerikansk/norsk samarbeide mellom arkitekter som på individuell basis velger og vraker mellom historistiske formspråk, slik forgjengerne gjorde. Oslo-arkitekten Piotr Choynowski tegner sin store bygård i et klassisk italienskpreget språk.

Fra investorens side er valget av gjenkjennbar, variert og opplevelsesrik arkitektur en direkte konsekvens av at Berlin (som Oslo) er full av ikke-utleide kontor- og forretningsarealer i modernistiske nybygg, mens alt av rehabiliterte gårder og nyoppføringer i tradisjonell stil blir leid ut før det står ferdig og til langt høyere priser.

I byer som Potsdam, Schwerin og Lubeck foregår en rehabilitering av et enormt omfang. Rekonstruksjon sees på som en naturlig del av denne. Man er lykkeligvis ikke ridd av antikvariske myndigheter som legger seg langflate for modernistiske arkitekter slik vi som kulturnasjon lider under. Jeg vil tro antikvarene gjør det av behagelighetshensyn, for lett kan det ikke være å ha som levevei å krangle med arkitektene. En stand som så ettertrykkelig har fjernet sitt fag fra listen over de skjønne kunster, at det må kompenseres med alt fra å myke opp perspektivtegninger med duer, barnevogner og blå ballonger til verbalt å gjøre rede for sine prosjekter ved poetisk tåkelegging og kvasifilosofi. Vær glad den by og den kommune i dette land som ikke har en antikvar som spiller på lag med dem som pr. definisjon skulle være fienden!

I Norge vil fienden si omtrent hele arkitektstanden som i dag har det til felles at ingen er skolerte innenfor noen varianter av tradisjonell arkitektur, like lite som de har lært en skitt om lokale formspråk. Det enkleste både for arkitekter og antikvarer er å ty til ordet ”kontrast” når nytt skal inn blant gammelt. Da blir det fint lite å ta stilling til, for kontrast kan være hva som helst. Altså ikke porselen hvis du slår ut en fortann - rustfritt stål anbefales. Ikke steinvegger ti meter fra Nidarosdomen, men grå betong.

Det er feighet hos dem som skulle vokte bygningsarv og utvikling pluss udugelighet og uvilje blant arkitektene som gjør at vi blir fattigere og fattigere på norske steder med arkitektur som tilfredsstiller folks ønske om harmoniske, tradisjonelle bygningsmiljøer som ikke er brutt opp av tilfeldige påfunn. I den norske folkesjelen bor det en stolthet og glede over tradisjon og historie som man tillater seg å se fullstendig bort fra. Når menigmann i Norge får anledning til å bestemme selv, velger han stort sett tradisjonsbaserte hytter og hus.

Arkitekter og antikvarer stritter imot. Hver tid sin stil, får vi beskjed om! Hva er det for slags fascistoid ensretting man er ute etter? Hadde det vært noe mål med det hele, skulle man tro det var å få Norges gater og grender så renset for stedlige trekk at de kunne dumpes ned og passe hvor som helst i verden. Jeg vet ikke om en yrkesgruppe som har så liten respekt for sine forgjengeres arbeider som dagens arkitekter. Og samtidig: Hvilken annen myndighet enn antikvarene arbeider mer stikk imot hva folk forventer av dem? Finnes det noe mer ynkelig argumentasjonen enn den som går ut på at fremtidige generasjoner skal kunne forvirres med hensyn til hva som ble bygget når hvis man bygger i stil med eldre naboer? Et problem som har vært lykkelig løst tidligere med et årstall på veggen.

Arkeolog Axel Christophersen kaller rekonstruksjon for historieforfalskning og ønsker seg tydeligvis en rettlinjet historisk utvikling uten sidesprang. Så greit for fremtidens arkeologer som graver og finner et sylspisst hushjørne i metall: 1990-årene! Han skriver at vi må ta konsekvensene av  at tidene skifter og vi med dem og at ønskete kvaliteter skal omformes og nyskapes. Jeg ville vært enig med Christophersen, om bare arkitekturutviklingen hadde pekt mot stadig vakrere og mer humane nye bygg, men virkeligheten er altså omvendt.  Kanskje tjener det faktisk trivselen i Trondheims by å ta et par skritt tilbake ved en slik anledning som denne, selv om arkeologene vil klø seg i hue om tusen år.

Hvis det er kompromiss-trearkitektur riksantikvaren og arkeologen ønsker seg, så ber de samtidig om det mest ubehjelpelige av all norsk arkitektur. Fordi arkitektene ikke er lært opp til det, blir omformingene og nyskapningene av bymessige trehus bestandig en skuffelse. Høyder og takvinkler kan stemme – men så er det at modernisten stikker hoven fram og starter å nyskape. Eksempelvis med vinduer ute av symmetri og proporsjoner, gjerne skåret på skrå, eller panel lagt på nye og festelige måter. Fargene vil jeg ikke snakke om. Ingen tradisjonell arkitektonisk stilretning kan gjøre hundre års fremskritt på en torsdag. Da må det være bedre å gå til kildene og ta tak der det glapp.

Å utsette seg for kulturpåvirkning er stort sett en privat sak. Arkitekturen, den får vi midt i fleisen om vi ber om det eller ikke. Den blir en del av byens sjel, den preger livet til alle som bruker den og som passerer den. I dag er det blitt opp til folket å passe på hvis de vil unngå modernismens iskalde, intetsigende kjedeligheter. Siden man for tiden ikke kan regne med verken arkitekter eller myndigheter, må eierne og borgerne benytte alle sine demokratiske muligheter og alle politiske rettigheter. Erfaringen tilsier at gjenoppbygging er det eneste som kan garantere Trondheims beboere og tilreisende at det som kommer ikke blir fattigere enn det som forsvant.

Og når kvartalet atter står der slik det sto inntil den ulykksalige gryta tok fyr, kan man holde folkeavstemning om en mye viktigere rehabilitering i vakre Trondheim: For eller imot riving av Sundt-gården etc på Torget, og gjenreisning av de gamle paleene. Slik man praktiserer i dagens historiebevisste Tyskland hvor man som en selvsagt ting gjenskaper de deler av fortidens byggekunst som man sårest savner.