ALLGRØNN
Historikk
Arbeidsmetoder
Samarbeidspartnere
 Ondurdis-prisen


PROSJEKTER
Ressursbanken
Aksjonisthjelp

  
BRUK ALLGRØNN

Foredrag - Kurs
Utredninger
Byplanlegging
Aksjoner
Høringsuttalelser
Eiendomsutvikling

    
TEMA

Høyhus
  Økologisk byggeri
Arkitektur
Stedet

   
    
INNSPILL

Meninger
Ideer
Nettverk

 
    
In English
    
Til førstesiden




ALLGRØNN
Postadresse:
Parkveien 25
0350 Oslo

post@allgronn.org

Tlf: 92092522
 
 

 

 

 
Svolværs stedskvaliteter
trues av høyhus

  
Er dette nye Svolvær? - eller hvordan knuser man stedskvaliteter

Klippet fra Dagens Næringsliv 21.09.2006

A3-Arkitekter:

" Vi må ha flere arkitektoniske uttrykk,
vi skal inn i en ny tid"

Ordfører i Vågan Kommune, Hugo Bjørnstad (AP):
"...Det er nå eller aldri. Vi må heve oss over sjarken. Vi må se fremover."


Klippet fra Dagens Næringsliv 21.09.2006

A3-Arkitekter:

" Vi må ha flere arkitektoniske uttrykk, vi skal inn i en ny tid"

Ordfører i Vågan Kommune, Hugo Bjørnstad (AP):
"...Det er nå eller aldri. Vi må heve oss over sjarken. Vi må se fremover."

"...forstår at det kommer protester mot å bygge så høyt like ved torget i Svolvær, men at han lover at det vil bli satt klare estetiske krav til byggets utseende når bygge-saken fremmes." Les mer
 
Liker ikke det hans ser
Kulturvernsjefen i Norland Fylkeskommune
Egil Murud til Lofotposten  
  
Et mistak
L
eserbrev i Lofotposten av Stig Tobiassen
 
Frykt for nei fra Thon jager etasjene oppover..!  
Fra Lofotposten 22.09
 
Allgrønns kommentar:  Dette er ufølsomhet av verste klasse. Dersom det finnes fnugg av ankemuligheter bør det skje en helomvending. Det finnes mange flotte måter å tilpasse hoteller og kulturbygg på, i eksisterende stedskvaliteter. Stikkordene er bl.a. dekomponering, Svolværs basstone og sjel, bygningenes skala, format og fotavtrykk og respekt for helhet og tradisjoner. Eksisterer en estetisk plan for Svolvær sentrum? Har folk fått se alternativer?

PRINSIPPER FOR SVOLVÆRS UTVIKLING
Les innlegg fra Allgrønn i
Lofotposten  28.09.2006     

Les innlegget uklippet (for langt for avisen)

 

 

 

 
Og så - Innsiktsfullt om Svolvær
SVOLVÆR
(Fra "LOFOTEN – en reise verdt?"
av Morten W. Krogstad - 1990).

Svolvær er det eneste av de utvalgte reisemål som kan karakteriseres som by. Det fins folk som hevder at det i Norge bare finnes én by i kontinental forstand – Bergen. Atter andre mener at det er minst fem-seks byer som fortjener en slik karakteristikk.

Svolvær har i alle fall mange av byens trekk, f.eks. et regulert gatenettsystem, bebyggelse i to etasjer og mer, et naturlig avgrenset byrom og følgelig noe av byens tetthet. Stedet har markante omgivelser, dominert av fjell og høydedrag, hvilket skaper en ganske klart landskapsdefinert arena for byboere – unntatt mot syd, hvor havet begrenser byens utstrekning. Her er byens kjerneområde velsignet med en ekstra “skjerm” i form av den avlange Svinøya.

Det er ikke mange byer i landet som har maken til omgivelser – både funksjonelt og opplevelsesmessig. Svolvær er nesten i klasse med Halden, Bergen, Ålesund og Tvedestrand. Vi kan kanskje plusse på Risør og Trondheim, men neppe særlig mange flere.

Byen ligger i et naturlig amfi, en slags landskapets arena. Svolvær er intet gammelt sted og fikk sine byrettigheter først i 1864. I begynnelsen bygde man enkelt og improvisert på stedet og utførte det som var mest påtrengende. Siden fikk man overskudd til å bygge med mer plan og større langsiktighet, slik at den byen som vokste frem mellom de store krigene ble, om ikke storslagen, så i sin beskjedne målestokk en velformet  byorganisme med en anbefalende fremtreden. Men som med Harstad og særlig Tromsø, er denne fremtreden blitt sterk truet etter krigen.

I det meste av tiden under gjenreisningen ble byen antagelig bare mer og mer nyttig og effektiv for beboerne, men den ble ikke vakrere. Særlig skjemmende er verftene blitt. Det har sin naturlige forklaring i at de fleste verft har ligget der lenge, og er blitt liggende, mens deres utforming, materiale og størrelse har utviklet seg i pakt med tiden og derved sprengt mange naturlige, disiplinerende rammer. Noen av de verftene som ligger mest sentralt burde for lengst vært relokalisert, fordi de “overtar” bybildet, særlig sett fra sjøen og øyene, og de gjør det vanskelig å gjennomføre vesentlige forbedringer av Svolvær i landskapet.

Man kan selvsagt hevde at det ikke er noen grunn til å skjule, snarere bør man eksponere kjerneindustrien på et sted; det man lever av – en situasjon som kommer svært dramatisk til uttrykk for eksempel i Tønsberg, Fredrikstad, Moss og Harstad. Videre kan man hevde at sammenstillinger av verft og eldre bebyggelse, både staselige boliger og eldre maritime bygg, kan være fascinerende. Men skal man pleie et steds byform med hensyn til skjønnhet, vil slike betraktninger få begrenset gyldighet. Det blir for mye for øyet, og for lite for hjertet. Slik at i Svolvær i dag ser vi et etterslep av gamle synder parret med for liten vilje til å forme nytt med et blikk tilbake på det som engang var.

Ingen ønsker gamle dager tilbake, men vi kan plukke opp en del holdninger og en del uttrykk, en del helt lokale og spesielle – og en del andre, mer tidløse og almengyldige spilleregler som kan være til hjelp når vi former det nye.

Kirken

Ikke alle bygg er like viktige; et byrom byr på bygninger av forskjellige “ordener”; og blant disse ordener bør myndighetene stille krav om kotehøyder og utnyttelsesgrader. Gjennom forholdsvis grovmaskede bestemmelser kan man sikre at tiltakshavere oppfører seg noenlunde ordentlig. For utbyggere vil også et slikt planverk kunne gi anvisninger som gir en rimelig grad av forutsigbarhet for deres egne planer.

Så kan man selvsagt stille det spørsmålet, er det Svolvær kirke som skal være det dimensjonerende element i Svolvær. Nei, kanskje ikke. Men her har man gratis et stykke disiplinerende arkitektur, som man kan velge å knuse, tilkludre, velge vekk – eller ta hensyn til.

De markante bygningsmotivene får være i fred, og får lov å eksponere seg i landskapet; slik som f.eks. i Svolvær og på Værøy. Svolvær har dessverre nå tuklet med nettopp denne effekten idet den nye bryggebebyggelsen er iallfall én etasje for høy, og slik stjeler fra kirkens prominens i by- og landskapsbildet.

Kirken har dessuten fått en aldeles meningsløst, slapt typehus, tankeløst sluppet ned i kirkebakken, hvor både plasseringen og huset bidrar til å “profanisere” kirken i bybildet.


Torvet ved havnen

Det er ikke vanlig, men burde være naturlig at enkelte sentrale møtesteder er førsteklasses. For eksempel torget ved havnen. Det eldste fotografiet forteller om en viss sjarmerende uorden, mens det i 1976 lanseres nye og ganske fremmede bygningsformer. I dag har vi et noe ryddigere helhetsinntrykk, men for dårlige detaljer.

Men mye kan gjøres ved å føre en del av de eldre bygningsfasadene tilbake til et kulturhistorisk uttrykk som ligger på et akseptabelt, dog ikke musealt, men godt antikvarisk nivå. Dessuten bør man sørge for at belegg, armaturer, (lykter og belysning) og gatemøbler blir førsteklasses.

Yngre bebyggelse vil kunne tjene på en viss ansiktsløftning, de dårligste byggene bør kanskje helst tegnes helt om.

Når det gjelder "stasjonen" midt på plassen, så er det kanskje ingen heldig lokalisering. Den er absolutt arkitektonisk interessant og har kulturhistorisk verdi, men den stiller seg – på tross av sin lave høyde – i veien for utsyn mot havnen og havet. Kanskje den kunne flyttes til et litt mer egnet sted i nærheten? 


Gågaten

De fleste byer og større tettsteder i landet har en eller annen form for gateområde med vesentlig restriksjon på bilbruk. Enkelte steder er gatenes utforming styrt av forholdsvis strenge designplaner for gatemøbler og skilting og som noen ganger også anviser regler for det enkelte hus.

Svolværs gågate ligner mye på det som er mest vanlig, litt halvhjertet, sammenrasket og tilfeldig. Gatebildet kludres til med ødeleggende ombygde 1.etasjer, glorete skilt, banner og transparenter, vinduer med juksesprosser og søppelkasser og trafikksperrer drysset ut tilsynelatende uten noen plan og orden.

Fjern alt som heter banner og vimpler og utenlandske og norske flagg. Legg til grunn mottoet: Ikke "lite er mye", men "lite er nok". Begrens den visuelle støyen. Da blir alle sett.

Benytt faner og flagg og vimpler sjelden; kun ved spesielle anledninger og hold det dempet. Bruk norske flagg og vimpler kun ved arrangementer som berettiger slik bruk. Nasjonale høytidsdager og “ærverdig” besøk – ja, når det er en spesielt god grunn til det.


Fra gågaten til Lamholmen

Kontakten mellom gågaten og veien ut til bryggen og hotellet er viktig, og bør bli et innsatsområde. På hjørnet ved bakken ned til havnen ligger et typisk ankerfeste i dette området, hjørnehuset. Det markerer ytterkanten på sentrum, og blir del av en slags "byport", både i retning sentrum og for dem som skal ut på bryggen eller til hotellet.

Det ville være en stor gevinst for Svolvær om denne gården, som gir inntrykk av å være i en sørgelig forfatning, kunne settes i skikkelig stand med utgangspunkt i dens eldre eller opprinnelige utseende.

Skrått vis-à-vis ligger en liten idyll av et lite hus med naturhave i gult, som bør vernes om – for i fremtiden vil eiendommen antagelig bli truet av ønsket om høyere utnyttelse. Kan den bli værende slik den er, vil den få en karakter av oase – et lite pusterom.

Området mellom hjørnegården og bakken ned fra Bennet-gården, ligger mer eller mindre brakk. Men innsatsen for å reparere sjøfronten bortenfor er vel et tegn på at dette viktige partiet snart skal gjenerobres.

Hjørnegårder og 1. etasjer
Hjørnehusene er viktige, idet de som regel har en trefoldig oppgave: avslutter to kvartalsider eller fasaderekker, samt at de er med på å danne en plass eller et veikryss.

Slik fungerer de som  viktige elementer i byen ved at de ”holder kvartalene på plass”. Det er derfor ikke uten grunn at mange av Svolværs hjørnegårder er utformet med stor omsorg og artikulert med overskudd og dekor.

Noen hjørnegårder har overlevet på en slik måte at man tydelig ser deres fordums skjønnhet og  dekorative overskudd – mens andre er i ferd med å miste det, særlig ved at 1. etasjene blir ødelagt. Endelig har vi de eksemplarer som er blitt så herjet med opp gjennom årene, at de i dag fremstår som noen totalt slaktede rester som man i dag vanskelig kan fatte noen interesse for. Disse vil etter hvert bli rivningstruet – hvis ikke en eller annen tar et krafttak for å bringe dem tilbake til byen.


Før tilbake!

Mye av den mer alminnelige eldre bebyggelse har også gått gjennom en forvandlingsprosess – ofte med forbedret boligstandard og varmeisolasjon som resultat. Ikke alltid har den arkitektoniske og kulturhistoriske utforming vunnet på hamskiftet. Mange steder fører man nå eldre hus, som har fått sitt utseende forflatet, tilbake til et eldre eller opprinnelig uttrykk.


MELLOMLANDET

Åsene omkring

Med unntak av Leknes ligger alle våre ”utvalgte” steder under ganske bratte åser og til dels meget bratt fjellterreng. I slike omgivelser blir det meste som bygges synlig lang vei, og det vil være spesielt viktig å legge arbeid i planer som anviser hvordan hus og bygninger skal plasseres i terrenget og hvordan deres møte med bakken skal utformes og fargesettes.

Når det i Norge er en ganske solid tradisjon for ikke å bryte åsprofiler, har det kanskje ikke noe særlig med estetisk sans å gjøre – kanskje mer den tradisjon at det er smart å ligge lavt; iallfall ikke slå seg til på åskammen og måtte ta imot alt som kan komme av vær og vind. Det er i dag en stadig økende tendens til å bryte dette prinsippet; og noe av grunnen er vel at man ønsker utsikt til alle kanter; morgensol og aftensol. Man vil ha kaka og ete den – og asjetten og bestikk og snøre og lodd og alt sammen. Men åsprofilene blir tilkludret av tilfeldig bebyggelse, for det stilles ingen spesielle krav til hus som eksponerer seg på denne måten.

Vi bør kanskje ikke være så grådige at vi skal ha alt. Det er iallfall sikkert at bygger man stygge eller lite attraktive bygninger på disse kantene, kommer de i profil mot bakgrunnen og blir stående til sjenanse for all verden for all den tid de står der.

Det er heller ikke sikkert at dette er så smart, rent lokalklimatisk sett, kanskje heller ikke estetisk som del av landskapspleien.


Svolvær Lufthavn

Selv om flyplassen er liten, må den være så stygg? Den lovpriste og prisbelønte Bodø lufthavn kan tjene som et forbilde for lufthavner av sin størrelsesorden, men den har kanskje liten overføringsverdi for de små steder. Én ting er at bygningene ved flyplassen i Svolvær har svært beskjedne arkitektoniske kvaliteter, men hvorfor skal den ha så lite tiltalende nære omgivelser og virksomheter i form av tekniske oppsatser og rot. Her savnes også en bedre behandling av veigrunnen, kanter og sideterreng. Man bør ta en befaring og late som om man “ankommer” og se seg omkring. I et så vakkert landskap vil nærområdets heslighet oppleves som påfallende stygt. Det ligger ellers et ganske vakkert gårdsanlegg i syd, som bør få vise seg på en bedre måte.


Tankanlegg og verft og slipp

Moderne industriell virksomhet kan manifestere seg i våre omgivelser både som uskjønne inngrep og som inspirerende skulpturer. Tankanlegg er imidlertid sjelden noe positivt innslag i landskapet. De bør lokaliseres med stor omtanke – og helst kamuflasjemales, de fleste av dem. De til dels ganske enorme verftene, og etter hvert også båtslippene, bør vel stort sett søkes plassert utenfor tettbygde strøk, og iallfall boligområder. Innimellom kan vi oppleve dem som både stolte og flotte innslag, dog i landskap som tåler dem – slik som her vest for Svolvær.