Fasadefadese i
hovedstadens viktigste byrom
av Morten W. Krogstad
(Rådgiver - Oslo Byes vel).
Klikk på bildene for større gjengivelse
Nå står den der da, den nye bygården på hjørnet av Rosenkrantz gate og
Stortingsgata.
Allerede bejublet av noen, ennå ikke kommentert av skeptikerne.
Én innrømmelse med det samme; det er ikke så lett å gå tilbake på ting
man har ment,
verre å revidere det man har sagt – verst er det å gjøre retrett når man
er kommet på trykk.
Og vi har vært meget skeptiske til dette prosjektet.
Men, ærlig talt, denne
viktige hjørnegården er ikke blitt noe bedre etter at den forlot
tegnebrettet og ble velsignet gjennom kommunal saksbehandling.
For det første
signaliserer det nye bygget at det bryr seg lite om sine omgivelser,
dernest forlanger
det å være den viktigste blant tre anstendige bygninger, og til sist gir
det sin gjenbo på den andre
siden av Rosenkrantz gate en trøkk seksten med en aldeles redselsfull,
brutal og avvisende sidevegg.
I
tråd med tidens ånd ønsker byggherre og arkitekter å eksponere seg; de
forlanger
oppmerksomhet. Har man truffet tidsånden, selv om den er selvopptatt,
så er det iallfall
et ekte uttrykk for vår tids egoisme. Men man er iallfall ”ærlig”. Og
ærlighet er jo en edel egenskap.
Løgn er jo det motsatte. Man må dominere sine omgivelser. Ellers er man
en pyse.
Hvis
det i det hele tatt finnes rudimenter av tilpasning i denne gården, så
er det til bygninger
lenger vest i Stortingsgata, eller til funkisgårder fra 30-, 40- og
50-tallet, som smaksfyrstene nå
har ført opp på spisekartet.
Det
verste ved denne byggesaken er ikke resultatet; det er ille nok. Det
verste er at det
er så få i denne byen som følger med på det som skjer.
Vel, hva kunne
arkitektene ha gjort? Jo, de kunne ha respektert en del elementære
spilleregler
i det området de gikk inn i og sett seg om – og valgt f.eks. brutt
hjørne, skrånende takflater og en
noe mer bastant hovedfasade med et sentralmotiv. Men det var viktigere
nå – (så lenge det varer)
– å være ”på-lissom-moderne”, kontrasterende og selvhevdende.
Og så ble det slik det
ble.
Morten
Krogstad har skrevet om denne gården før
|
