|
Byantikvaren sviker kulturminne
av Morten Krogstad
Da "Nordstjernegården" i Stortingsgata ble revet i slutten av september,
fjernet man den eldste bygning i dette strøk av byen. Lenge ble det trodd
at Stortingsgata 6 var urørbar. Inntil plutselig det
var som om all aktelse for kulturminnet var forsvunnet. Før jul ga
bystyret grønt lys for riving. Nå er gården ikke bare vekk, men gravingen
på tomten er alt i gang for et nybygg som i beste fall er omstridt, i
verste fall en skandale.
Brutalt inngrep
Det vi nå blir presentert for, er et ruvende nybygg i en aggressiv
betong-brutalisme som vil overvelde nabolaget: Kort sagt et bygg tegnet av
arkitekter som ikke ser seg omkring, men former sine verk som om intet
annet finnes i de nære omgivelser. Et bygg som later som det er moderne,
men som er mer etterplaprende enn mange av dem som får skjellsordet
³tilpasset² og ³uærlige². Bygningen strider mot det felles preg disse
kvartalene har fått beholde uansett stilvalg.
Forslaget til nybygg i Stortingsgata 6 er velsignet av Byantikvaren
og plan- og fasaderådet for hva det er verdt. Hva Byantikvaren forøvrig
har med å blande seg opp prosjekteringen i en såkalt dialog med
arkitektene, er også et forhold som fyller en med undring. Det er ille nok
at etaten svek
kulturminnet og tillot riving; det blir ikke særlig mye bedre av at byens
øverste antikvariske myndighet engasjerer seg i å berede grunnen for et
prosjekt som til de grader antaster sine nære omgivelser.
På kant med omgivelsene
Særlig ille er møtet mellom det nye bygget og naboene; mot Stortingsgaten
i form av et asymmetrisk hovedgrep og en collage av rektangulære former i
mer og mindre ubegripelige sammenstillinger. Som uttrykk er det ikke bare
ekstremt uvennlig i seg selv, men en ren krigserklæring mot naboen i
nybarokk fra 1895, tegnet av den store arkitekt Henrik Nissen.
Arkitektenes presentasjon i oppriss dokumenterer hvor fiendtlig og fremmed
dette blir.
Det ville blitt et ubehagelig prosjekt for nær sagt enhver bytomt
med et tett naboskap;
men dette skal oppføres i hovedstadens viktigste byrom, 80 meter fra
Stortinget. Det er forstemmende.
Byantikvarens bidrag
Assisterende byantikvar Dag Chr. Bjørnland uttaler i siste "Fremtid for
Fortiden" bl.a.: "For en etat som er vant til å arbeid med begrensninger,
restriksjoner og forbud, er det hyggelig å kunne gi en uforbeholden
tilslutning til et så viktig nybyggprosjekt."
Hør på den bakenforliggende analysen:
"Tomten hører til og kan vurderes ut fra minst tre synsvinkler: den
representative og "nasjonale" Eidsvolls plass, Stortingsgata med sitt
funkispreg og Rosenkrantz gate en relativt smal 1800-tallsgate mot
fjorden. Prosjektets styrke ligger, slik vi ser det, i at det på en og
samme tid klarer å forholde seg til alle disse tre sammenhengene."
Det er ille å se hvordan et sett analyser, argumenter og krav til
utforming av en bygning bare blir fraser og lirumlarum. Bortsett fra at
Stortingsgata ikke uten videre har noe dominerende funkispreg, og slett
ikke i de nære omgivelser til nr. 6, vil mange kunne slutte seg til de
nevnte grovmaskede hovedhensyn. Men det får altså ingen forutsigbare
konsekvenser for resultatet.
Så kommer katta ut av Byantikvarens sekk: "Ordet tilpasning, med sin litt
flaue ettersmak av snill kopiering, brukes ikke så ofte som før. Vi synes
det er viktigere å kreve at et nybygg skal forholde seg bevisst og
respektfullt til omgivelsene, eller at det skal søke å fremheve
eksisterende kvaliteter uten å overdøve."
Hvis dette er "bevisst og respektfullt", må vi redefinere språket. Hvis
dette ikke er et overdøvende prosjekt, hvordan i all verden skulle da et
slikt se ut?
Bjørnland avslutter med: "Kulturhistorien tapte kanskje på dette
viktige hjørnet, men kanskje vant arkitekturen?"
Ja. Kulturhistorien tapte på det hjørnet. Deretter arkitekturen.
___________________
Og Linstow Eiendoms filosofi går ut på at når de først jobber i
Oslo sentrum, så ønsker eiendomsselskapet å tilføre byen noe positivt med
disse bygningene.
Les
mer her
|
