Fra Utstillingskatalog 1999

CHRISTOPHER RÅDLUND   -  MALERIER

   
MELLOM JORDKRAFT OG LYS

Av Asbjørn Aarnes

Under krigen flyktet nordmenn til Sverige, efter krigen har det forekommet at svensker har flyktet til Norge. Filosofen Ivar Horgby følte seg så forfulgt av svenske positivister at han rømte til Oslo, til tidsskriftet Inquiry (1959), med en studie om den dobbelte oppmerksomhet hos Heidegger og Wittgenstein.

I 1991 følte den svenske maleren Christopher Rådlund(f 1970) jorden gløde under seg. Denne gang var det ikke positivistene, men modernistene som herjet. Selvfølgelig kunne Rådlund ha fortsatt å male idealkart over Gøteborg og portrettert svensker som fremdeles ikke ligner på Picassos bilder. Men han klarte ikke å leve omgivelsesløst. Her hos oss fant han et skolert og lærevillig miljø hvor han kunne fordype seg i tradisjonelt maleri. Han valgte å ta en del av sin utdannelse ved våre kunstinstitusjoner: Statens Håndverks- og Kunstindustriskole (1991-1992), Kunstakademiet (1995-98).Og her kom filosofiske impulser som stimulerte hans formfantasi. Et foredrag han hørte på Akademiet i 1992 om Ansiktet hos den litauisk-franske filosofen Emmanuel Levinas, fikk konsekvenser. To år senere - uten at det hadde vært kontakt i mellomtiden - ble foredragsholderen oppringt av Rådlund fra Umeå, og spurt om han ville komme dit og holde foredraget om Levinas. Nå viste det seg at miljøet der ikke var interessert i noen filosofisk-estetisk debatt, så Rådlund ble stående alene med ideen. At foredragsholderen ikke kom, ble kanskje medvirkende til at han giftet seg i Norge og slo seg ned her for godt!

Rådlund debuterte med separatutstilling i Galleri 27 i 1998; en samling bilder med mørke fjellmotiver og et og annet mørkt tre mot en opplyst skyformasjon. Bildene ble godt mottatt og alle visstnok solgt. Modernistene som hevder at den klassiske kunsten er repetitiv, gjentar seg selv, fikk seg et lite sjokk. Her var linjer, konturer, skygger, lysstreif så vare og presise at det måtte bero på en legemsfeil hos dem som så, dersom man bare så gjentagelse. Her var atmosfære, anelsesfylde.
Søker man Rådlunds kunst på sitt beste, kan man ta for seg Zygmunt Baumans bok Moderniteten og Holocaust i Vidarforlagets norske oversettelse (ved Mette Nygård,1997) og studere omslagsbildet. En ung pike sitter halvt bortvendt, med et svakt lys over den bare skulderen og det lange håret. I horisonten en installasjon -er det ikke en konsentrasjonsleir? Bauman ble sterkt grepet av sammenstillingen av døden og sårbarheten over pikehud. Var det ikke selve Holocaust som viste seg?

Nå har Rådlund en ny utstilling. Igjen er det åser, fjell, trær, fra Syd-Sverige, Nord-Jylland, Nord-Norge. Svart og hvitt dominerer, med en patina av oker og brent umbra - en farve som efterligner det grønne uten å bli grønn - her og der mot en grådempet ultramarin bunn. Fjellene, trærne og åsene vil ikke det grønne, de vil hare betone et tidløst spenningsforhold mellom jordkraft og lys. Jorden er taus og fyller alle rom medtyngde. Bare lyset bryter tyngselen, løfter, siler, gjennomsildrer mørket.

Særlig oppsiktsvekkende er noen bilder som viser tørkede roser, der vi ser bladene krumme seg, stengelen knekke av tørke. Er det slik Levinas sier at kunsten ikke levendegjør, men døder det den avbilder - at Mona Lisas smil er et evig ufullført smil, et smil som ikke kommer over nuets terskel - da kan man kanskje si at Rådlunds rosebilder kommer døden i forkjøpet. Døden i motivet og døden av kunsten, støter sammen med en gnist som minner om livet...

Her er utsøkt håndverk, uten pretensjon om egenverdi, et håndlag som ikke briljerer, men som skjuler seg for å vitne om det andre, som hverken er malerens eller tilskuerens, som bildene viser til...  
 

Curriculum Vitae
Christopher Rådlund
Kontakt 
kunstneren
Tilbake