Artikkel

CHRISTOPHER RÅDLUND   -  MALERIER

   
Skjønnheten tilintetgjør trivialiteten
av Christopher Rådlund

I sin bok Den etiske fordring behandler den danske teologen og filosofen K. E. Løgstrup utifra poesien den bundethet som frem til våre dager har regulert og muliggjort de kunstneriske uttrykks -mulighetene. Utifra en filosofi og et budskap som fremlegger etikken som et universelt mellommenneskelig krav, lar Løgstrup i ett av bokens kapitler også poesien stå frem som en kraft som følger etiske regler: «For dikteren er det altså slik at det sette og opplevde kun kan gjengis presist i bundet og vakker form. Hvorfor vakker? Fordi trivialiteten er usann, forsinkende og upresis, og fordi skjønnheten faktisk overvinner den. Den tar bort trivialiteten, som forøvrig er den luft, gjennom hvilken vi ser alt. Verden, naturen, tingene kommer en nær på et vis som har åpenbarelsens karakter. Den poetiske opplevelsen er alt annet enn uttømmende bestemt av å være en opplevelse av verden, naturen og tingene i deres skjønnhet. Den er noe annet og mer. Den er åpenbarelse og nærvær. Og skjønnheten er så og si midlet for dette, da den tilintetgjør trivialiteten.»

Det skjønne er ikke bare det som overfladisk sett er vakkert, det kan like gjerne uttrykkes i noe som til daglig oppfattes som stygt eller frastøtende. I noe som virker urovekkende eller dunkelt kan poetisk formidling av skjønnhet skape en sublim opplevelse. Det er gjennom kunstneren, med de ferdigheter og innsikter han besitter, at skjønnheten kan ta gestalt i det autonome kunstverket. I den kunstneriske kommunikasjonen bør man ha som grunnleggende streben å gjøre omtanke og medmenneskelighet til overordnet prinsipp: Etikken som den «første filosofi» med et ansvarets og tillitens budskap. Tilliten i fellesskapet, og den enkeltes ansvar i forhold til mottakeren, er språkets og kommunikasjonens mellommenneskelige forutsetning. Etikken finner vei gjennom språk og handling. Ansvaret hviler ytterst på meg som enkelt -individ. Hva slags budskap eller appell er det jeg retter mot mitt medmenneske? Hvilket svar ønsker jeg?

Krav på interesse for den egne kunstneriske gjerningen er helt naturlig avhengig av de bundete kunstuttrykk som historien har båret frem til våre dager. Alle de ulike kunstartene viser grunnleggende og fundamentale trekk som følger mennesket fra sivilisasjonens morgengry, og enda lengre tilbake, frem til våre dager. Å vektlegge likheter og å peke på fellestrekk i stedet for stadig å søke etter forskjeller, skaper en større forståelse for det forgangne og for nåtidens kulturhistorisk betingede bestanddeler. Ikke minst lærer kunstutøveren seg å ydmykt betrakte og anvende seg av historiens og tradisjonenes iboende kunnskapspotensiale.

Vår tids rastløse og dogmatiske kritikk og dekonstruksjon av helheter og fellesskapsskapende kvaliteter skaper uunngåelig vanskeligheter i møtet med monumentalitet og håndverk. Vi fremmedgjør dermed vår kultur for to av dens mest bærende elementer; uttrykket for et større fellesskap og den enkeltes mulighet til å kunne skape med sine egne hender.

I den figurative billeddannelse (tegning, grafikk, maleri og skulptur i klassisk eller ekspresjonistisk tradisjon) samspiller sakral monumentalitet med profan intimitet, og kan der, gjennom kunstnerens evne, innlevelse og fantasirikdom, forenes i billedmediets materialitet og uuttømmelige uttrykksmuligheter. Kunstneren er samtidig forteller og håndverker i en unik situasjon mellom tenkning og håndverk, mellom myte og virkelighet. Skapelsesakten, både som individuelt og sosialt anliggende, blir også en naturlig del av et kontinuerlig kulturhistorisk forløp. Her føres ikke bare en diskusjon i nuet med samtiden, referansene kan også føre samtalen utover tid og sted. Opplevelsen er i nuet, eller i nuet som et minne, men transcenderer nuet ved at opplevelsen kan relateres til fortiden såvel som til samtiden - eller fremtiden.

I en tid da vi lukker oss i inne i hjem og økonomi («det private rommet» eller individualistiske eksperimenter), stenger vi også ute muligheten å etablere en sann følelse for fellesskap og helhet. I dette lukkede rommet fylles mennesket av vemmelse og uro i møtet med et artikulert helhetssyn. Kanskje fordi hun påminnes om noe grunnleggende som hun trodde var tapt; noe glemt.

Man kan se at parallelt med at vi i dag har innsett at mennesket igjen må lære seg å leve i samspill med naturen, finnes det også en fornyet interesse for å finne en harmonisk utvikling for kulturen. Å gestalte kunsten i nyorienterte tradisjonsbærende former kan bli kunstnerens måte, i samspill mellom det skapende individet og den overgripende kunsten, å igjen manifestere fellesskap, samvær og helhetstro. Å utvikle sin visjon innenfor fellesskapets former kommer til å bli nødvendig i fremtiden, ikke minst ut i fra en økologisk synsvinkel. Hvorfor skal da kunstneren grave seg ned ytterligere i randsoneprosjekter og private eksperimenter? Virksomheter som fører kunstneren og kunsten stadig lengre bort fra sentrum, lengre bort fra kjernen, ut i splittelsens periferi, med bare den gebrekkelige selvtilfredsheten som trøst.

Hvorfor, når vi ser at: «I diktet lever mennesket».


 

Curriculum Vitae
Christopher Rådlund
Kontakt 
kunstneren
Tilbake