Når mange i Lillestrøm for tiden fortviler over riving av hyggelige, eldre trehus som stadig må vike for boligblokker med betydelig høyere utnyttelse og ofte et lite sjarmerende utseende, er det kanskje ingen trøst at de ikke er alene om dette. Det skjer overalt. Men det verste er at det skjer etter plan. Det hadde nesten vært bedre om det skjedde tilfeldig, for da ville ingen hatt noe ansvar. Siden det skjer etter plan, blir man på sett og vis medansvarlig, for det er rik anledning for våkne borgere til å holde et øye med det meste av det som skjer innen kommunal planlegging. Men man følger ikke med før - som det heter - "grabben står i gården!" Krokodilletårene fosser, og det ropes og skrikes, men hvor var protestantene da de overordnede planer ble vedtatt?
      Jeg vet hvor de var, for jeg har bekjent meg til slike menigheter i snart 30 år: Enten hadde vi ikke fulgt med verken på kommuneplan- eller på reguleringsplan-nivå, eller vi var opptatt med andre lignende saker, hvor vi også var sent eller for sent ute.
      Man er nødt til å være med hele veien; man må leve et politisk liv. Hvis ikke, blir borgernes lokale engasjement aksjonspreget, improvisert, hektisk og utmattende.

Innsyn i sakene.
 
Vi har en ganske liberal offentlighetslov her til lands. Hvis man er interessert,  kan man skaffe seg innsyn i det meste innenfor feltet fysisk planlegging. Bortsett fra for noen få offentlige bygninger, militære anlegg, samt ambassader og bankhvelv, er det få sperrer. For den som er interessert og orker, er det gode muligheter til å snuse og blade, grave og spørre.
Og organiserer man seg godt, og det vil som regel si "bredt", har man gode muligheter til å bli hørt. Når man stadig, særlig innen feltet kulturminnevern,  opplever de folkevalgte som motstandere, er det fordi denne sektoren av lokalpolitisk virksomhet ikke har noen stor prestisje. Kulturarv og bygningsvern blir snarere betraktet som sand i den ekspansive og fremtidsrettede kommunale virksomhet fordi det ofte kolliderer med tomteutvikling, entreprenørvirksomhet og nybygging. De politiske sluggerne sitter ikke i kulturkomiteen.
       I vår tid dyrker vi visjoner og fantasier og det såkalt "moderne" i en fremtidsforgapt beundring for det ukjente og fremmede, i stedet for først og fremst å basere oss på det som har hevd, er kjent og kjært og har tjent oss godt, som vi kan ta ut fra en erfaringsbank med innskudd gjennom tusen år.
       Og hadde det da virkelig vært slik at det nye, forvokste og utiltalende byggeriet  i ett og alt tjente oss bedre, hvor kommer da all kritikken fra?
Hva er det som gjør at vi kan fortsette å oppføre så mye heslig ny bebyggelse  når det er så liten begeistring for den?

Deltagelse.
 
For å bryte gjennom de beslutningsprosesser som ikke makter å forvalte kulturhistoriske verdier, estetiske kvaliteter og trivselsmessige funksjoner,  er man tvunget til å engasjere seg på alle nivåer i planleggingen. For ikke å bli mistenkt for å være en rabulistisk elendighets-elskende krisemaksimerer, vil jeg bare først slå fast én ting: Det er ikke slik at alt som planlegges, finansieres og realiseres her til lands er dårlig. Det som er så trist, er de mange bortskuslede sjanser og uforløste muligheter. Vi har ikke klart å etablere et system som med noenlunde forutsigbarhet sikrer en viss minste kvalitet på utformingen av våre omgivelser. Vi har vel verdens strengeste bestemmelser og forskrifter når det gjelder tekniske krav til utførelse og installasjoner. 
       Men i den alminnelige planlegging er det få instanser med tyngde som vokter om kulturhistoriske forankring, arkitektonisk kvalitet og estetisk utforming. Så når disse verdiene er truet, hvilket er mer regelen ennunntaket, og de eneste som vil, gidder eller kan reagere, må rekrutteres blant det brede lag av velgere, blir man stadig tvunget til å organisere motstand i hastepregede enkeltsaker.

Politikkens lukkede hverdag.
 
I mellomtiden har det vært fattet beslutninger i både lukkede fora: partigruppemøter, komiteer og møter med etater, hvor man naturlig nok ikke har hatt tilgang - og i åpne fora, hvor man ikke har orket eller hatt vett på å være til stede. I denne perioden har det festnet seg mange oppfatinger og forestillinger som binder opp den enkelte lokalpolitiker både faglig og følelsesmessig.
     Det er tungt å reversere sitt syn på ting - ikke minst hvis man har gått sterkt ut for eller imot noe, og så plutselig skal måtte snu.
     Mange politikere er selvhøytidelige, kunnskapsløse og vrange, men det alminnelige bildet - det er nå min erfaring - er at de fleste har lyst til å gjøre det rette; det de får ros for, det de blir husket for; vedtakene som bekrefter dem som folkets kårne. Men velgerne ... borgerne er ikke jevnlig til stede i valgperioden i en løpende kontakt med sine folkevalgte. Men det er eiendomsutviklerne. Og vi kan knapt bebreide dem for det; det er deres yrke og deres levebrød.
     Demokratiet er en krevende forfatningsform; man er nødt til å følge med. Hele tiden.