|
Av Jan Erik Vold Ingen kan hindre et folkevalgt organ i å gjöre et uklokt vedtak. Men det fins et lovverk som kan forhindre at vedtaket blir gjennomfört, dersom de politiske spilleregler ikke er fulgt. Av tjuvtriks, lögner og fortielser begått i forkant av Oslo bystyres rivningsvedtak 14. april skal jeg minne om fire: 1) Det pålegg bystyret gav byrådet i november 2002 ble aldri fulgt, om å utarbeide et rehabiliteringsalternativ sammenlignbart med planene for rivning. Hva byrådet gjorde var å ”slanke” sitt eget rivingsalternativ, så det tilsynelatende lå på utgiftsnivå med rehabilitering. De slankede poster skulle så gjennomdrives senere (skjönt det ble ikke sagt). 2) Da rehabiliteringsplan fra Riksantikvarens side nesten var klar året etter, ble en fabrikert melding fra Det internasjonale friidrettsforbundet av Börre Rognlien brukt som argument mot utsettelse av Bislett-saken til over sommeren. Prinsippvedtak om riving juni 2003 ble fattet uten at noe reelt alternativ var på plass, hvilket det kunne ha värt i august. 3) Bevaringsalternativet av 2004 ble aldri seriöst vurdert, en plan som avslörer den forterpede lögn at hele stadion måtte rives for å få plass til åtte löpebaner. Lösningen var enkel: å bygge ny hovedtribune noe tilbaketrukket, slik at baneovalen ble bredere. 4) Bevaring er den klare prioritering til Riksantikvaren, som önsker helårsanlegg -- hvilket rehabilitering åpner for, rivning ikke. Dertil gir rehabilitering innendörs idrettshall, rivning ikke. Disse momenter er skyggelagt. B i s l e t t – s a k e n s j u r i d i s k e f a s e Tvilsomme juridiske avgjörelser er tatt. Fylkesmannen har avvist Venstre og RVs lovlighetsklage mot reguleringsplanen for Bislett, selv om Bislettgatas og Lille Bisletts framtid er uviss. Det utslagsgivende argument er ”en god dialog mellom Oslo byråd og Riksantikvaren”, hevder Fylkesmannen, udokumentert. På denne bakgrunn er også det krav avvist, at rivning ikke må igangsettes för alle klager er ferdigbehandlet, til tross for bystyrets vedtak av 7.12.2003: ”I saker der det gis rivetillatelse skal det bli fast praksis at Plan- og bygningsetaten som hovedregel vurderer å gi saken oppsettende virkning til ordinär klage er behandlet”. Vektige klager fra verneorganisasjoner, gårdselskap, barnehage, privatpersoner er ikke tatt opp til behandling. Sist helg ble saken innbrakt for Miljöverndepartementet, av Oslo Byes Vel m.fl. Dermed fins håp om at saken löftes til statlig nivå. H ö y t p o l i t i s k s p i l l Det er et höyt spill som foregår. Ansvarlig for de provokasjoner som finner sted er byrådsleder Erling Lae, som – leser vi i avisene – også må svare for at Töyenbadet på fjerde året råtner på rot, for at kommunen i det stille har solgt ut Gaustad sykehus’ friområder til private luksusboliger, samtidig som Oslos skoler, trikker, T-baner har värt preget av forfall i årevis. ”Härverk mot både bygg og lov” er Eivind Eriksen og Morten W. Krogstads karakteristikk av Bislett-rivernes framferd (Aftenposten aften 26.5): ”Strategien er altså å skape en ikke-reparerbar situasjon hvor så mye som mulig av Bislett er ödelagt når den endelige beslutning fattes. Det går under dekke av hastverk i forbindelse med å sikre seg retten til å arrangere Bislett Games, en tidsnöd de i så tilfelle har bragt over seg selv og et arrangement de bare har tilsagn om for år 2005. Skulle de sette i gang riving för den formelle saksbehandling er avsluttet, vil det ikke bli krevet at de bygger opp igjen det de har ödelagt, men de får i stedet en bot som betales med våre penger. De soner sin straff ved å skyve et pengebelöp, som tilhörer fellesskapet, fra én etat til en annen.”
Unikt drama i Oslos historie Bisletts nåvärende stadion er Europa flotteste idrettsanlegg, ifölge ekspertise i fagtidsskriftet Sports Illustrated. Erling Lae står med sine styrker langt inne på oppmarsjområdet, lik George W. Bush foran Irak-krigen. Det er uvisst om demoleringen er begynt, når dette leses. To tidligere sköytepresidenter, Börre Rognlien fra Oslo Idrettskrets og Rune Gerhardsen fra Arbeiderpartiet, har satset femten år av sine liv på at Bislett aldri mer skal få sköyteis. Man spör seg: Hvilken agenda ligger i underteksten? Hvilke hemmelige avtaler er inngått? Et nybygg er vedtatt, som ikke gir innendörshall, ikke helårsarena, ödelegger Lille Bislett, forkludrer trafikken i Bislettgata, er uönsket av de 53 klager som innkom fra höringsinstansene. Som storbydrama er det uhört i Oslos historie. Snakker vi om en gresk tragedie – eller en holbergsk komedie? Eller er det gjenferdet fra Shakespeares ”Hamlet” som skimtes i bakgrunnen: Ordförer Per Ditlev-Simonsen som foretok prövesprengning av Bislett nyttårsaften 2000, med Dynamitt-Harrys bistand, uten at noen stadionlösning forelå. Hva Erling Lae 2004 tenker om Bislett har lite med idrett, byfornyelse eller fornuft å gjöre. Han er besatt av å slette over sin partifelles blamasje. Å bruke sprengmidler som partsinnlegg i et ikke avsluttet demokratisk ordskifte er misbruk av en ordförers posisjon. Ikke minst fordi ordföreren var blitt advart av Riksantikvaren. Per Ditlev-Simonsen burde ha vurdert sin stilling. Eller andre burde ha gjort det. Det var på det tidspunkt det gikk demoni i Bislett-saken. Nå ser det ikke ut til at den kan avsluttes uten at det ligger igjen lik på scenen, politisk döde karrierer. Jeg overlater til leserens fantasi å forestille seg hvem disse blir.
-- -- -- S L U T T -- -- --
|
