|
Bislett stadions skjebne skal avgjøres i Oslo bystyre 14. april. To uforenlige syn på idrettsanleggets utforming står mot hverandre. Det dreier seg om nybygg eller rehabilitering. Eller sagt mer presist: Striden handler om vår holdning til et av hovedstadens fineste byrom.Arkitektfirmaet C. F. Møllers prosjekt innebærer et radikalt inngrep i bebyggelsen for å gi areal nok til Nye Bislett, med store endringer i gate- og plassmiljøet. Alternativet, kalt ”Gamle Nye Bislett”, går ut på å fornye anlegget med arkitektoniske midler som tilpasser seg eksisterende bydelsstruktur. Begge løsninger tilfredsstiller idrettsorganisasjonenes krav om åtte løpebaner slik at bl.a. friidrettsstevnet Bislett Games (Golden League) kan arrangeres. Diskusjonen forut for bystyrebehandlingen må altså ta utgangspunkt i hva vi vil med byrommet som omfavner idrettsarenaen. I denne forbindelse er det betimelig å henvise til Grete Horntvedt (H), byråd for byutvikling, som har karakterisert det jordnære bevaringsforslaget (alternativ 3) som en ”ulykke for byen” (Aftenposten 5. mars), og samtidig oppfordrer hun Oslos bydeler til å utpeke og oppruste sine beste plassdannelser. Hvorfor er ikke Horntvedt - og andre kommunepolitikere som går inn for riving og nybygging - opptatt av den byromsproblematikk de to reguleringsvariantene reiser? Gateløpene og plassene omkring dagens Bislett stadion vil bli opprettholdt i alternativ 3, mens Møller-planen utsletter friområdet Lille Bislett og forstyrrer Bislettgata. Også Sofies plass blir skadelidende i nyreguleringens trengsel. Burde ikke plan- og bygningsetaten ha utarbeidet en byromsanalyse, et faglig studie av det berørte området, slik at polikerne kunne se de miljømessige konsekvensene av Møllers prosjekt og sammenliknet det med bevaringsalternativet? Denne urbanistiske evaluering ville enhver arkitektstudent automatisk ha innlemmet i en skoleoppgave om Bislett-utbyggingen, fordi byplanfaget og bygningsprosjekteringen er intimt knyttet til hverandre, men de kommunale myndighetene synes å ignorere temaet når Bislett-saken debatteres. Den danske arkitekten Jan Gehl har skrevet innsiktsfullt om scenene for utfoldelse av ”livet mellom husene”, som er tittelen på en av bøkene, og man kan undre om byutviklingspolitiker Horntvedt har satt seg inn i noen av hans lærerike verk. Hun ble jo som vi husker sjokkert da hun beskuet det ruvende og sjarmløse Thon-hotellet i Bjørvika i ferdig tilstand, etter i sin tid å ha godkjent tegningene, følgelig må det være tillatt å spørre om hun - med tanke på hennes ansvarsfulle verv – har klart å lese virkningene av planen til tegnestuen Møller. Mitt hovedpoeng er altså at meningsutvekslingen hittil har bagatellisert de verdifulle byromskvaliteter som i dag preger boligstrøket omkring Bislett stadion og som blir skånsomt ivaretatt av bevaringsforslaget til alliansen Fortidsminneforeningen, Oslo Byes Vel, Allgrønn og Aksjon Bislett. I og for seg, betraktet som isolert arkitekturkonsept, har Møller-anlegget en attraktiv formgivning. Men det blir for brautende i forhold til nærmiljøets romlige dimensjoner og bygningsmessige topografi. Mange slike tradisjonsrike byrom i Oslo er for tiden under sterkt press fra utbyggingsinteresser, og inn i denne byplansammenheng må vi sette diskusjonen om Bislett stadion. Alternativet Nye Gamle Bislett vil gi oss et idrettsanlegg for helårsbruk, til en langt rimeligere byggesum, varsomt fornyet med respekt for den målestokk og det bymiljø vi har lært å sette pris på. Håpet er nå at de folkevalgte i Rådhuset vil avvise rivningsprosjektet og gå inn for det miljøvennlige bevaringsalternativet. Den anerkjente arkitekten Niels Torp, som også legger vekt på byrommets skjebne, formulerte kritikken mot Møller-prosjektet presist i et intervju i Aftenposten Aften 23. mars: ”Et kjempeanlegg presset ned på en tomt som er for liten.”
Jan Carlsen, Vålerenga
|
