River vi hovedbyen bit for bit?

Denne gang Central Hotel?

Kragerøs gamle bysentrum og kulturminnevernet - av Ulf hamran

Kystbyens gamle, tette trehusbebyggelse i en bystruktur i «selvgrodd» form, betinget av naturens knauser, søkk, tråkk og strandlinjer, er idag regnet som umistelige kulturverdier.

Bevaringsarbeidet skjøt fart i 1970-årene. Stikkord: Bergstaden Røros, Gamlebyen i Fredrikstad, gamle Stavanger, Tyholmen i Arendal, Lillesand, Tvedestrand, Grimstad, Risør. I de fem sistnevnte var jeg selv med, og av den grunn ble jeg også trukket inn da man i Kragerø skulle etablere verneområdet Andølingen/Jøransberg.

Senest i 2001 er under Sentrumsplanen verneområdene i Kragerø utvidet til også å omfatte bebyggelsen i smauene i Hovedbyen, dessuten i visse områder på Øya. Men Hovedbyen forøvrig er ikke vernet, og det til tross for milevis av trykksider med honnør-ord om «Perlen blant kystbyene», «Denne byen bør males» osv.

Rekken av tenner som er trukket ut av tanngarden er allerede lang: Theilergården, Buchholmgården, Duusgården, Rendtlergården, Eikelands gård er alle revet etter 1950.

Hus etter hus er også blitt borte ved Kirkegatens øvre del mot Meieriet – ofret for kortvarige hensyn til trafikk, og fordi tiden ennå ikke var istand til å se mulighetene og verdiene som den gamle bebyggelsen hadde.

Nå står også Central Hotel for tur. Buchholmgårdens skjebne smitter videre til nabobygget, for det er i kommunalt eie. Kragerø kommune er en livsfarlig huseier for byens fremtid. Kragerø kommune vedtar den ene dagen høytidelig at byens særpregete gamle sentrumsbebyggelse skal bevares og vernes, men neste dag er alt glemt, – dessuten river man aldri annet enn dårlige, slett vedlikeholdte bygninger som det ikke vil lønne seg å bevare. De dårligst vedlikeholdte er oftest blitt slik fordi kommunen har hatt ansvaret for dem i noen år.

Kulturminneloven fikk ifjor nye bestemmelser, som bl.a. slår fast at enhver bygning som er eldre enn 1850 i prinsippet er vernet, og derfor skal spørsmål om rivning eller ombygging ufravikelig behandles av de antikvariske myndigheter.

«Central Hotel» ligger i den delen av Kragerø som ble rasert av bybrannen i 1711, men da «Munkestuen» – dvs. nabohuset Buchholmgården – trolig ikke brente, og hager med store trær dominerte dette området innunder heia også omkring «Central», er det slett ikke sikkert at en mulig bygning her brant i 1711. Kystbokhandelens lille tilbygg mot Wischuf er således en svært gammel laftet bygning som kan være fra før 1711. Svaret vil kunne fås ved dendrokronologisk datering (årringdatering) av en fullt bevart stokk.

Av grunnbøkene ser vi at i 1785 var «Central Hotel» en privatbolig eid og bebodd av kommerseråd Krøpper. Eiendommen var bebygd med hovedbygning, sidefløy med bryggerhus m.m. og inne i gården et tverrhus med fjøs, stall, boder og kjellere. Til eiendommen lå en stor hage som også omfattet tomten hvor O.A.C. Thorsens gård senere ble oppført. Etter Krøpper fulgte tollkasserer Bildsøe, overkrigskommissær Terkildsen, skipsfører Michael Balle, til grosserer Peter Andreas Heuch ble eier rundt 1807. Hans arvinger solgte i 1829 eiendommen til P.A. Heuchs søster, enkefru Johanne Cathrine Thornsohn, f. Heuch (1759–1849), og høsten 1852 ble skipsfører Peter Andreas Heuch Tønder (1816–1866) ny eier. P.A. Heuch hadde vært hans morfar. Skipsfører Tønder førte skuter for Heuchefirmaet, og var senere havnefogd i Kragerø. Han var gift med Sofie Christine Buchholm (1822–1899) som hadde bodd i Buchholmgården siden ca. 1840.

Branntakstene viser at det skjedde nesten ingen forandring med huset fra 1785 til Tønder overtok eiendommen like etter 1850. Hovedhuset var en enetasjers laftet tømmerbygning med kvadratisk grunnflate (16x16 alen, dvs. rundt 10x10 m) på fem værelser og kjøkken samt to kvistkammere. Huset hadde i 1808 seks kakkelovner og 11 fag vinduer, taksten var 600 riksdaler.

Den 70 år gamle enken hadde ikke behov for å forandre noe utover alminnelig vedlikehold. Med Krøppers hus som basis og kjerne, gikk Tønder i gang med å modernisere og bygge på hovedbygningen, og han tjente godt under skipsfartens høykonjunktur i Krimkrigen. Han må ha jekket opp tømmerhuset fra 1700-årene og fikk bygget en solid, grunnmurt kjeller av gråstein under det, slik at konstruksjonen er løftet godt og høyt opp over grunnen, sikret mot råte. Som tillegg forlenget han bygningen – jeg mener mot øst! fra de opprinnelige ti meter til nåværende lengde, og justerte planløsningen noe, men beholdt mest mulig av de opprinnelige, bærende tømmerveggene. Eksteriøret fikk helt nytt, hypermoderne utstyr i «Den nye Træstiil» eller det vi idag kaller «tidlig sveitserstil». Stilen er en overgangs-stil fra sen empire eller biedermeier, til den fullt utviklede senere sveitserstilen. De ekstra store vinduene med krysspost og seks kvadratiske ruter er en arv fra empiren, det kraftige, profilerte listverket rundt vinduer og portal er biedermeier, mens sveitserstilen gir seg tilkjenne i ornamentbåndet med firpass (firkløverformer) i etasjeskillet mot loftsetasjen, og i den lille romanske buerekken (arkadefrisen) som fanger opp panelets kraftige stående overbord. Huset slik Tønder formet det, var som vanlig i sveitserstilens første fase, bare i en etasje, med en lav loftsetasje over. På langveggen mot gaten var knestokkveggen i loftssonen gjennombrutt med små glugger – enten kvadratiske eller som «ruteress» inn til loftet. Og så kom taket, som hadde langt utheng, synlige sperreender som var kunstferdig formet, og i takskjegget hang en tagget «blondekant» i tidlig sveitserstil.

Tønder har vært godt orientert i samtidens nyeste arkitekturstrømninger, for hans hus er såvidt jeg kan skjønne Kragerødistriktets tidligste kjente manifestasjon av den nye sveitserstilen. (Først i 1867 sto enkefru Biørns villa, reist på tomten etter Adelers og Heuchs «Paleet» fra 1711, ferdig oppført etter stortingsarkitekt Langlets tegninger.) Det neste nedslaget kom i 1858 med arkitektene Schirmer og von Hannos Skåtøy kirke. At Schirmer og von Hanno også kan ha bistått Tønder noe tidligere, kan tenkes å ha sammenheng med at Tønders kusine Marie Margrethe Heuch var blitt gift med cand.jur. Lauritz Thrap, som i 1853 ble opptatt som kompanjong i Heuche-firmaet. Det var nemlig Thrap som i 1858 skaffet de to arkitektene oppdraget på Skåtøy, i egenskap av byggekomiteens formann.

I 1868 overlot Tønder sin hagetomt tversover gaten til frøken Bolla Alsing. Hun oppførte straks et stort byhus på tomten, som hun i 1869 solgte til skipsfører Andreas Hassel, og senere har tilhørt kolonialkjøpmann O.A.C. Thorsen.

Ved skjøte av 17. juni 1873 ble Tønders gjenværende eiendom, Hovedbyen matr. nr. 14, solgt til bestyreren av Kirkeholmens Dampsag og medeier i interessentskapet Juel, Lorentzen & Mürer Frederik Joachim Mürer (1832–1881). Mürer drev trelastforretning på Vestfossen i Eiker, da han tok initiativet til å danne et interessentskap av velstående drammensere med det formål å erhverve skoger i Drangedal etter at sagbruksprivilegiene var opphevet i 1860. «Mürer hadde pågangsmotet og ideene, Juel og Lorentzen hadde pengene», fortelles det.

Og mulighetene så Mürer i Kragerødistriktet, hvor firmaet I.C. Heuchs Enke var under avvikling ledet av o.r. sakfører Lauritz Thrap. I 1864 solgte firmaet de betydelige skogeiendommene Setre og Verheim til Juel, Lorentzen og Mürer. Litt senere erhvervet konsortiet også Åse ogVøllestad med 70.000 mål skog. Allerede i 1863 hadde Mürer oppholdt seg i månedsvis i Kragerø og Drangedal hvor han hadde ledet hogst av 3000 tylvter tømmer, bygget fløtningsdammer og rensket opp i elveløpene. På Kirkeholmen, som ble kjøpt av kjøpmann Hans Schaanning for 300 spesiedaler, ble Kirkeholmens Dampsag oppført med maskineri fra Jensen & Dahl, Myhrens Værksted, for 4.700 spd. Nå flyttet Mürer som selskapets direktør med sin familie til Kragerø, leide Tåtø hovedgård om somrene, bodde i byen ellers. Etter innflyttingen i Tønders pene sveitserhus, matr.nr. 14, hadde Mürer kontor i Aalborggården tversover gaten, senere bygde han Tiril Seips nåværende hus på Barthebrygga som kontor felles for hans eget trelastfirma og skipsrederi, og konsortiets virksomhet.

Hans datter Billa har beskrevet hjemmet slik: Inngangstrappen midt på fasaden med glassveranda hadde rosentrær på sidene, og innenfor lå entreen med trapp til loftsetasjen. Til venstre lå spisestuen, med kjøkkenet bakenfor mot gården. I Billas barndom var de 14 daglige mennesker til bords, idet en av Juel-ene fra Drammen, (Anders, Julius eller Fredrik) samt en av Mürers yngre brødre, (Oscar eller Thomas) alltid som kontorister, bodde i huset som medlemmer av familien. Ekteparet Barbara f. Neumann og J.F. Mürer var gift 1858, og fikk etterhvert hele 12 barn. Vest for spisestuen lå foreldrenes soveværelse, hvor også tre–fire av de minste barna sov, og derfra gikk dør til barneværelset som lå mot gårdsplassen. Til høyre for inngangen kom man inn i kabinettet med et stort skrivebord, deretter til stuen med pianoet. Fra stuen gikk man så inn i salen, som hadde vinduer på gavlveggen og inn mot gården. Her var to store forgylte konsollspeil og et pent møblement i hvitt og gull i rokokkostil med lyseblått silketrekk.

Så forteller Billa videre at «i andre etasje lå alle soveværelsene». Hun nevner minst seks, dessuten var det soverom i sidebygningen. I 1878 skriver Mürer til sin svoger i Farsund: «Jeg har indrettet 2 Værelser til ovenpaa, saa vi nu har 13 Værelser i Huset». Branntaksten 1875 sier uttrykkelig at der var hovedbygning i én etasje, med entré, syv værelser, kjøkken og spiskammer, og i loftsetasjen fire værelser, resten kott og uinnredet rom. Taksten ble 5.200 spd for våningshus, lokum, stakitt og vognskjul, mens taksten 1867 fra Tønders tid var 3.660 spd.

Da Frederik Mürer døde 49 år gammel, etter noen måneders sykdom, mistet Kragerø en av sine driftigste og virksomste næringsdrivende. I 1875 var han en av byens største skattytere med anslått formu 232.000 kroner. Men konjunkturene gikk nedover sist på 1870-tallet, og ved Mürers bortgang må det ha vært tvil om hans eget firma var solvent eller ikke. Til tross for at hans to eldste sønner var fullt handelsutdannet og over 30 år gamle, (den ene var kontorsjef ved Treschow-Fritzøe, den andre ble senere sjef for Kragerø Sparebank,) ble de holdt utenfor booppgjøret, som ble administrert helt på egen hånd av en av byens sakførere. Skip og skipsparter ble nå realisert til særdeles lave priser. Mürers andeler i Drangedals-skogene ble overtatt av interessentskapet på samme vis, og i 1883 ble matr. nr. 14 skjøtet for 2.400 kr til restauratør Ole Hansen fra F.J. Mürers likvidasjonsbo.

Enkefru Barbara Mürer flyttet nå til «Heia» – hvor kan det ha vært? – med sine yngste barn og tre voksne døtre Billa, Aagot og Henriette.

Ved branntakst 1884 er hovedbygningens tak mot gaten blitt løftet slik at det ble full værelseshøyde i denne delen, så det er meget som tyder på at dette arbeidet er gjort av Hansen fordi han skulle drive hotell her og trengte større og bedre gjesteværelser.

Men inntektene strakk ikke til, så i 1885 var Hansen konkurs med «Central Hotel». Det ble funnet en minnelig ordning, og så hanglet driften videre i noen år til Hansen døde 1892.

Enken Sofie fikk sitte i uskifte og drev hotellet med Wilhelm Sundblad som bestyrer. Av panteregisteret ser vi at han hadde konstante problemer med å betale kreditorene, og til sist var det prekært. I 1909 satt en av byens kjente menn, konsul Tom Parker, med en pantobligasjon på hotellet stor kr 16.000. 1. mai 1909 skred han til fogedforretning overfor Central Hotel og tok pantet til brukelighet. Sundblad ble avskjediget, og Parker ansatte frøken Marie Larsen som ny bestyrer. Nå ble det slutt på alle økonomiske krumspring, for frøken Larsen drev Central på uklanderlig vis.

Med konsul Parker derimot, gikk det ikke fullt så bra. I juni 1914 måtte han melde seg konkurs. Nå kjøpte Marie Larsen hotellet for 21.000 kroner som hun dels betalte kontant, dels dekket ved pantobligasjon til Frydenlunds Bryggeri. Frøkenen drev sitt hotell som et mønsterbruk til sin død i 1935. Hun testamenterte hotellet til sin niese, fru Anne Strand, som drev Central i krig og fred til 1969.

Intet laftehus på høy gråsteins grunnmur – enten det er Bildsøes fra 1785, fru Thornsohns fra 1849, Tønders fra 1852 eller Mürers fra 1870-årene – kan være blitt så elendig i løpet av Kragerø kommunes vanstell i 30 år, at det ikke kan la seg rehabilitere og restaurere til forsvarlig teknisk og antikvarisk stand til en fullt konkurransedyktig pris i forhold til nybygg.

Vi kan ikke la våre kommunale myndigheter i samarbeid med Staten selv undergrave de regler som Staten har vedtatt som prinsipielt ledende for stellet av våre gamle trebyer!

Nå må byen se på hvilke tomtemuligheter som ligger på områdene i Kirkebukten og andre sentrumsnære, byggeklare områder, fremfor å fortsette den tradisjonelle «bit for bit, hus for hus»-raseringen av kjernen, trehusbebyggelsen i Hovedbyen.

Ulf Hamran