Nordre gate etter brannen -



Kun sterkt kontrasterende forslag ble fremlagt i arkitektkonkurransen for
branntomten i Trondheim.  Bygget står der og skriker til oss i Trondheims harmoniske midtby. Helt ute av seg i skala og format....

Kommunaldirektøren og byantikvaren hadde ingen innvendinger. Folkets rolle er i følge dem å venne seg til denne type arkitektur, ikke å mene noe selv. Byantikvaren var åpenbart mot enhver tilpasning til Midtbyens helhet og særpreg.

Kommunaldirektøren og byantikvaren fremstår som ukritiske talsrør for arkitektstanden og utbyggerne, ikke representanter for byens befolkning og byens kvaliteter.

Som Stiftelsen Byens Fornyelse tidlig spådde i innlegg i Adresseavisen og i brev til Trondheims folkevalgte, er resultatet blitt et uttrykk for en byfientlig allianse mellom utbyggernes kommersielle målsettinger om å tjene penger på brannen og modernistiske, "kunstneriske" ambisjoner fra arkitektenes side. Begge gruppers selvhevdelsestrang har fått utfolde seg uhemmet, fordi de folkevalgte ikke vedtok klare premisser for utbyggingen. Dermed overlot man styringen til utbyggerne, som i konkurranseutlysningen åpnet for nesten hva som helst. Utbyggerne valgte ut deltakere som man vet står for denne type arkitektur. Kommuneadministrasjonen fulgte opp ved å innstille på at politikerne skulle mene svært lite om prinsippene for gjenoppbyggingen.

Resultatet er planlagt og ønsket, med det arkitektfaglige nettverket som pådriver i samarbeid med eierinteressene.

Saken er et nytt eksempel på at den dominerende retningen innen såkalt samtidsarkitekturen i stor grad uttrykker arkitektenes og utbyggernes egen selvsentrerte verden, ikke demokratiske idealer eller befolkningens prioriteringen når det gjelder helhet, sammenheng og historiske linjer. Arkitektkonkurranser fremstår i økende grad som instrumenter for overgrep mot våre byer og mot folkestyret. Denne konkurransen kan i så måte sammenlignes med Vestbanekonkurransen  i Oslo.

Den eneste måten å stanse en utbygging basert på konkurransen, er trolig ved at Trondheims innbyggere gjør gjenoppbyggingen til hovedtema i høstens valgkamp. Det bli bli slik at partier og kandidater som forplikter seg til å forkaste hele konkurransen (ikke bare flikke på detaljer) blir belønnet av velgerne.

Det bør startes en helt ny prosess, der man begynner med på vedta klare premisser for at kvartalet igjen skal inngå i Trondheims historiske trebebyggelse på en harmonisk måte. Dessuten må det sikres at mange aktører og mange arkitekter utformer de enkelte byggene, slik at man oppnår mangfold og variasjon innenfor retningslinjer som sikrer helheten. Dette er ikke nostalgi. Vi har en levende og ubrutt tradisjon for å bygge i tre i norske byer. Å vise respekt for helhet og sammenheng er en høyst moderne ide som vokste ut av kampen for å bevare bygningsarven.

Det er konkurranseforslagene som fremstår som tilbakeskuende. De uttrykker  en nostalgisk lengsel tilbake til 60-årenes byutvikling, ha historien ble feid til side av brutalistisk arkitektur og hverken utbyggere eller arkitekter behøvde lytte til stedet eller til befolkningen. Igjen er det nærliggende å sammenligne med Vestbaneprosjektet.

Byens fornyelse advarte bygningsrådet på forhånd. Hvis de ikke vedtok utvetydige retningslinjer med krav om bl.a. trebebyggelse ville de få noe helt annet fra arkitekter og utbyggere. Politikerne fulgte administrasjonens råd om å stille minst mulig forutsetninger i planprogrammet. De folkevalgte trodde naivt at arkitektstanden på noen som helst måte deler befolkningens holdninger når det gjelder urbane kvaliteter. De kunne ha styrt konkurransen i en fornuftig retning, men valgte å redusere seg selv til skuffede mottakere at en arkitektur hverken de eller Trondheims befolkning vil ha
 

.