BISLETT PASSER IKKE SOM GIGANT
                                      
Morten Krogstad, rådgiver Oslo Byes Vel

Det nye Bislett har latt vente på seg. I et par tiår har forvalterne sikret anlegget elendig vedlikehold, slik man ofte gjør når man skal berede et fall. Siden slutten av 80-tallet har det versert en rekke forslag til ombygging og nybygg ­ mest det siste ­ og helst, later det til, så stort og moderne og flott som mulig.  Men det er ikke blitt noe av noen av prosjektene. Da kan kanskje forklaringen være at de enten har vært for store, eller for små ­ for dyre, eller for billige.

    Nå tvinges Oslo til å ta en beslutning som gir Bislett internasjonale mål og standard ­ om vi skal henge med i Golden League-karusellen. De fleste er vel enige om at disse krav må oppfylles når anlegget skal bygges om. Man kan likevel ha in mente at arrangementet bare finner sted én gang i året, men det gir Bislett stor oppmerksomhet, internasjonal prestisje og profilerer stadionen og arrangementet som en attraksjon.

   Det som fyller en med undring er at hver gang man skal se på utvidelse av banene for å oppfylle de tekniske kravene, drives det frem prosjekter for hundretalls millioner. Er det i vår tid ikke mulig lenger å konsentrere seg om det nødvendige ­ og ikke nødvendigvis det umulige? Ikke bare i OL-sammenheng, men også ofte ellers, er det de mastodontiske prosjekter som vinner frem ­ selv om de etter en tids ettertanke og finansiell virkelighet ikke kan betales. Og selv om en rekke store prosjekter som er blitt realisert ofte har vist seg å møte en dyster hverdag.

   Når man snart kan gjøre opp status for Ullevaal, vil det kanskje bli notert som et vellykket prosjekt, men du verden for en tornefull vei. Og for en komplisert økonomisk prosess! Og OL-anleggene ­ både på Hamar og Lillehammer ­ som ligger der som imponerende monumenter over store løft, men som ble innhentet av en forutsigbar hverdag med sekundærfunksjoner som økonomiske krykker.

   Bislett har òg sin hverdag, og da må det kunne gå an å legge opp til en dimensjonering som også kan betjene dette behov, det lille stevne, den ukentlige idrettsutøvelse, men også holde anleggets dimensjoner nede, slik at det ikke føles tomt om bare ti tusen tilskuere møter opp.

Bislett har fortjent en bedre skjebne enn å bli slettet med jorden og forsvinne inn i et såkalt "moderne" superanlegg. som antagelig blir innhentet av lånegjeld, vikarierende virksomhet og all verdens økonomisk baksmell.

   Oslo Byes Vel har engasjert seg lenge i Bislett, både ved å la utarbeide, og også å støtte mer nennsomme forslag. Etter hvert har Riksantikvaren kommet stadig sterkere på banen med utgangspunkt i anleggets kulturhistoriske verdi og arkitektoniske kvaliteter.

   Bislett har to dominerende stiluttrykk; 1920-tallets nyklassisisme, tegnet av arkitekt Ole Sverre, og den senere funkisstil fra 1940 ved arkitekt Frode Rinnan. Riksantikvaren presenterte nylig et prosjekt som dokumenterer at man ved en ombygging kan verne mye av det historiske anleggets karakter, oppfylle Golden League-kravene og samtidig tilfredsstille alle krav til et moderne anlegg både for utøvere, publikum og media.
 
   Hvorfor legge ut på leting etter ikke-eksisterende penger når man kan realisere slike planer med de midler man har?

   Bislett er og bør fortsatt være det store anlegget i den lille stil.
   Det er det som er Bislett!


Morten Krogstad

  Klikk på bildet av Bislett.planen for større gjengivelse