Mens  Oslo sover, bygges byen inne

 
av Morten W. Krogstad

Vi som engasjerte oss lenge og sterkt i kampen for å få operaen bort fra Vestbanen og over til Bjørvika som et lokomotiv for gjenerobring av tapt bygrunn, har virkelig fått kam til håret. Først en ubegripelig, utflytende opera, dernest en sol-, lys- og utsikts-berøvende høyhusbarriere krydret med en overdimensjonert Stalin-allé.  

Oslo har etter hvert etablert et nettverk av planer på ulike nivåer innen de fleste felt av byplanlegging og bypleie. Noen planer formulerer bystrategiske, overordnede spilleregler,

andre skal kultivere høyhusene, nye regelverk skal få orden på fortetning i småhus­områder og atter andre skal virke for en vakrere by – fra landskap, parker og streder ned til gatemøbler, reklame og mindre detaljer. Og nå sist den som skal anvise overordnede spilleregler for sentrums­området: "Kommunedelplan for byutvikling og bevaring i indre Oslo". Selv om det legges opp til en del tankeløse fortetningsmodeller, har vi etter hvert fått noe som samlet begynner å ligne på et profesjonelt planverk for hovedstaden.

Politikernes gode intensjoner

"Byrådet mener at Oslos grønne preg med et klart amfilandskap med grønne åssider og teppekarakter på bebyggelsen som hovedprinsipp må opprett­holdes som i dag. Den historiske indre bykjernens strukturer må også beholdes. Dette betyr at helhetlige miljøer som Grünerløkka og Frogner ikke bør brytes opp med høyhus. Det samme bør være førende for bymessig utvikling av strandlinjen. Viktige bygninger må heller ikke bli utsatt for konkurranse fra nye høyhus. Modernitet og innovasjon kan uttrykkes arkitektonisk uten at dette innebærer bygningshøyder som er fremmed for eksisterende strukturer. Flere høyhus i Oslo vil etter byrådets oppfatning kunne skade byen estetisk og svekke byens historiske særpreg mot Oslo-fjorden."

Bortsett fra tøyset om "modernitet" kan en kort oppsummering av et overordnet program for hovedstaden knapt formuleres bedre. Men fra ord til handling blir det noe helt annet; man leverer treffende analyser og lirer av seg hyggelige formuleringer om hovedstadens kvaliteter, for dernest å slippe revene løs i hønsegården.

Fra plandrøm til planflukt

Ikke før er man ferdig med å legge fundamentet for byplan og sikring av Oslos hovedkarakter, og lister opp hovedstadens muligheter og begrensninger, kvaliteter og verdier – og truslene mot disse, så begynner man straks å sabotere de gode intensjoner. 

       Særlig ille er det, etter understrekningen av byen i landskapet; dens hovedkarakter av amfi, å trøkke til med massiv utnyttelse og høye bygg akkurat der hvor bebyggelsen burde vært lav; på orkesterplass nederst i amfiet, ved det indre havneområdet.     

       De fleste later til å tro at høy utnyttelse med nødvendighet må kreve høye hus, men slik er det altså ikke. Hvis man legger bygningene ned og bygger i lukkede kvartaler, slik man har gjort i et par tusen år, får man en mer enn konkurransedyktig utnyttelse og dessuten både en skjermet halv-privat verden – og en offentlig. Men det er visst ikke trendy akkurat nå.

"Alt er en vane, sa reven ..."

For fem år siden reagerte byråd Grete Horntvedt og ordfører Per Ditlev-Simonsen med forferdelse og angret på hva de hadde vært med på å vedta: Olav Thons "Hotell Opera". Deretter kom det ett bygg til, det enda større NSB-bygget. Man var likevel enige om at deretter skulle ingen bygg være over 40 meter høye; snoreloftet på operaen skulle få lov til å rage i landskapet med sine 45 meter; dernest skulle man tillate ca. 50 meter som absolutt maksimum for noen av de øvrige, som et slags bakteppe. Nå er denne høyden øket til 22 etasjer og 67 meter, og prosjektutviklerne presser hele tiden på for enda høyere bygninger. Slik skal det visst fortsette, som om ingen overordnede spilleregler finnes.

       Paul E. Lødøen i Oslo S. Utvikling er begeistret: "Dette blir Oslos høyeste boliger, med en fantastisk utsikt." Praktfull utsikt for de seksti der oppe i høyden; en barriere for de tusener som blir liggende i skyggenes dal.

"Barcode" – en kode klekket ut i baren.

"Hotell Opera" og NSB-bygget fremstår i dag som beskjedne bygårder sammenlignet med hva som er varslet av bygningsformer i området. Fra den nylig nedrevne Jernbaneskolen og videre i retning av Ladegården, skal nå reises resultatene av en bebyggelseskonkurranse som ble vunnet av et nederlandsk arkitektfirma med det sjarmerende navnet MVRDV. Sammen med firmaet DARK skal de gi arkitektonisk form til en gruppe bygg innen et formingssystem som kalles "Barcode", en slags form-generator for absurde bygg. Ut av denne kvernen kommer – for noen: fantasi­eggende og grensesprengende bygninger – for andre: absurde og groteske bygningsformer, et redselskabinett av rotløs, egoistisk og kuende arkitektur. Og stadig høyere.

Europas arkitekturhovedstad?

Et slikt byggeri skal liksom forsvare vår "modernitet" og sette Oslo på kartet over interessante arkitekturbyer i verden. "Oslo kan bli "Europas arkitekturhovedstad", hevder NALs president Gudmund Stokke. Vi får da inderlig håpe at det ikke blir noe av). 

       Mange  er så opptatt av å begeistre internasjonale arkitekturkretser, fiktive fremmede og turister, at de glemmer dem som bor der. Skal ikke arkitektur først og fremst være å forme nyttige og vakre bygninger og omgivelser for dem som lever i og bruker byen?

       Om andre også lar seg begeistre, så kan det både være hyggelig og inntektsgivende. Men det er ikke sikkert at Barcode forløser noen av delene. Og dette planleggingsprinsippet gir form til bygg som ikke bare ser fjollete ut, men som også gir ekstremt lav utnyttelse av tomtegrunnen, og derved er med på å drive opp maksimalhøyden på andre bygg innen planområdet. 

Lekegrinder for progressive arkitekter

Forvarslet har vi fått fra den andre sandkassen: Vestbanen, hvor målet åpenbart er å oppfylle målsetningen om "modernitet" mer enn å vise respekt for de bygningene som tross alt er hovedårsaken til at Vestbanens bygninger er blitt stående, og at operaen ikke ble plassert der. Her kan vi av illustrasjonene se resultatet av ringeakt for et fredet kulturminne, både foran, ved siden og bak. Det mest konkrete foreløpig, er en besynderlig boks som er plassert rett foran hovedinngangen. Det mest underlige er at ingen har kommentert den, verken på godt eller ondt. Det er antagelig fordi man ikke ønsker å avsløre sin vantro. Uansett er reaksjonen i media: Ingen begeistring. Ingen forundring over hva den har der å gjøre. Ei heller noen kritiske kommentarer. Kun en øredøvende, forlegen taushet.

Operaen som lokomotiv

Når man i dag kikker tilbake på situasjonen i Bjørvika på 1980- og 90-tallet, så skjønner man at mange ble beveget av tanken på at dette bylandskap av betong og motorveier, skapt i det alt vesentlige i de første par tiår etter krigen, var blitt så forferdelig at man ikke orket å ha det slik lenger. Man kunne ikke tillate seg å ha så store, attraktive, sentrale byområder liggende nærmest brakk, men måtte gjenerobre tapt bygrunn og forme et nytt sentrum øst. Mange så da muligheten i et operaprosjekt som spydspiss inn i elendigheten, som ledd i en bystrategisk plan; operaen som lokomotivet som skulle slå inn halvåpne dører av urealiserte muligheter.

         Men det var før vi fikk se resultatet av konkurransen om operaen: En utflytende ubegripelig egotripp av besynderlige former og dimensjoner, på størrelse med et Kristiania-kvartal, som en landskapsformasjon plantet midt i byen; en hette av sne i form av lys stein. Det som med en slik beliggenhet, kunne vært samlet, konsentrert og monumentalt, er blitt flatt,  ubesluttsomt og utflytende. Mest av alt har operaen karakter av fabrikkanlegg, slik man ser den fra nord, øst og syd. Kun fra vest, f.eks. fra Paléhaven, opplever man en imponerende,

enkel, majestetisk virkning av grensesprengende flater, former og proporsjoner.       

          Nå får vi den operaen vi får, og da burde den fått lov å være det dominerende bygg i sine nær eomgivelser. Den må ikke sperres inne. En del av de først planlagte sperrende bygg, f.eks. mellom Børsen og fjorden er blitt fjernet (det skulle bare mangle), og  Kvadraturen vil få bedre kontakt med fjorden, en kontakt den ikke har hatt siden fiskerestauranten "Fregatten"s dager, tidlig på 60-tallet. Kampen står nå om operaen som motiv og fondmotiv i ulike bybilder, særlig sett fra Jernbanetorget.

Opera på liv og død

Operaen er tegnet også for å tilfredsstille det utvidede kulturbegrep: ikke bare for silkemobben fra Oslo Vest, men også for rullebrett-hip-hopere. Publikum skal kunne spasere omkring oppå bygningens store flater. Det kan bli risikabelt på sommerstid når man risikerer å bli kjørt ned av ungdom på hjul, og livsfarlig ved juletid når en underkjølt overflate og høy fuktighet i luften danner en tynn glassur av is på marmordekkene, og sakesløse operaelskere sklir som pingviner ned mot vannet, blir smadret av rekkverkene eller ender i fjorden og drukner.

Høk over spurv i et lissom-demokrati

De som nå ønsker å engasjere seg i det nye Oslo Sentrum Øst i Bjørvika, som etter sigende skal være det  største byutviklingsprosjektet i hovedstadens historie, ender opp i en ugjennomtrengelige saus av uklare politiske signaler, mer eller mindre tilfeldige arkitektkonkurranser på ulike nivåer – tredd inni hverandre med forpliktende, ja, ofte irreversible resultater – og deretter lappet sammen.

       Det skjer i et ugjennomsiktig tåkelandskap av gråsoner mellom folkevalgt styringsvegring, inkonsekvent forvaltning og halvoffentlig eierskap. Resultatet er kreftenes frie spill og minimal mulighet for allmennheten til å delta.

       Vi ser stadig at saksbehandlingsformen kalt "forhandlings­planlegging" fører til at hovedoperatørene, med våre folkevalgte og deres forvaltningsapparat på den ene siden – og utbyggerne på den andre, binder opp planleggings- og byggesaker gjennom ulike former for forhåndsavtaler. Det skjer som regel bit for bit, og det blir vanskelig for dem som er berørt, eller interessert, å finne ut nøyaktig når man skal engasjere seg og uttale seg til saken. Det som ofte forhandles bort, er demokratisk innflytelse. Lenge står plan- og utredningsarbeidet tilsynelatende stille, men så kommer det et ras med frister og raske beslutninger. Det riktige tidspunkt er tilsynelatende aldri der: "Klar, ferdig ... ... For sent!"

Erfaringsbanken Enerhaugen

Ønsker man ved selvsyn å få dokumentert hvilke negative konsekvenser høyhus kan få for sine nære omgivelser og for et bylandskap, finner man det innenfor en kilometers avstand. Fra Tøyen-platået ved Ola Narr og Trafoen og fra Kampen kan man betrakte de fire 15 etasjers blokkene på Enerhaugen. Noen mer avslørende anskuelighetsundervisning i saboterende byplanlegging kan man knapt finne. Erfaringen er kostbar, men på sett og vis gratis. Men vi skal altså ikke lære. Nå skal vi fortsette med dette, bl.a. i Bjørvika.

Skal vi alltid finne opp kruttet på nytt?

I "progressive" arkitektkretser blir man sett på med stor skepsis om man forsvarer tradisjonsbasert arkitektur som et alternativt utgangspunkt for å planlegge by. Det hjelper ikke å dokumentere at tradisjonelle kvartalsbygg, med dets mange gode kvaliteter av effektiv tomteutnyttelse, og med gode data for skjerming mot støy, svevestøv og forurensning, kan danne en god ramme om beboernes liv. Tilbakeskuende arkitektur blir skjelt ut for å være ufrisk og bakstreversk.

       Det er ikke mer enn et par tiår siden byplanlegging i Oslo med forbilder i europeisk urban kultur var god vare. Store planer med et slikt innhold ble lansert, men dessverre ikke realisert i Bjørvika og Stiklestad­kvartalet på Grønland, tegnet av arkitektene Narud-Stokke-Wik og Didrik Hvoslef-Eide. I dag er det kontrasterende modernitet og ekstremitetsformer som gjelder. Det er altså blitt viktigere å eksperimentere og famle i blinde, enn å støtte seg på generasjoners møysommelig oppbygde erfaring. Det er vanskelig å se noen tråder tilbake til vellykket arkitektur f.eks. fra 1990-tallet og fremover, så som Grønland Torg-komplekset med Smalgangen, tegnet av Anker & Hølaas AS. Den nye departementsgården i Akersgata 59 og Den Norske Lægeforenings Hus på Christiania Torv, begge fra 1996 og tegnet av Torstein Ramberg, det frodige og sjarmerende "post-barokke" tilbygg til Christiania Glasmagasin mot Møllergata (1990), ved F.S. Platou; arkitekt Jan Digerud. Videre bør nevnes Rikshospitalets anlegg på Gaustad fra 1999, (Medplan A/S Arkitekter), og ikke minst det klassisk-moderne, myndige og storslagne universitetsbiblioteket på Blindern, (1999), tegnet av Telje-Torp-Aasen.

       Det fins knapt spor av slike kvaliteter i den nye lekegrinden i Bjørvika. "Barcode"-planene gir inntrykk av å være en konkurranse i å forme følelseskalde bygg og uhemmet fabulere med ekstreme bygningsformer. Det vi får i tillegg, er en barriere av høye, og stadig høyere!, ubegripelige bygg. I vinterhalvåret vil noen av dem kaste kilometer lange skygger opp gjennom byen. Dessuten er lokal­klimatiske forhold omkring slike bygg bekymringsfulle; det vet ekspertene på dette felt. Og det vet alle som innimellom ferdes i den vestlige del av Schweigaards gate. Men slik kunnskap velger man altså å se bort fra.

En liten ting til slutt: Det fins ingen pasientskadeerstatning for byboere som blir utsatt for menneskefiendtlig arkitektur.

............

HUNDERTWASSER SA: - "Mennesker flytter inn som høner og kaniner i sine bur... Fattigkvarterenes materielle ubeboelighet er å foretrekke fremfor den moralske ubeboeligheten til de funksjonelle "nyttige" arkitektene. I fattigkvarterene går kroppen til grunne, i arkitektkvarterene går sjelen til grunne."      Mer fra Hundertwasser